Kommentar

Resonans og dissonans i hellige tekster

Når helligtekstene mister sin dissonans, forflates teologien. Gudsbildene blir motstandsløse og resonerer bare med det vi trodde vi visste fra før.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Slave eller tjener? Eller trell, for den saks skyld? Debatten har gått heftig i noen måneder om oversettelsen av det greske ordet doulos i bibelrevisjonen som skal komme til neste år, Bibel 2024. Bibelselskapets oversettelsesutvalg under ledelse av professor Jorunn Økland, et utvalg som består av de mest kompetente bibelviterne i landet, mente at det er mest sakssvarende å oversette doulos med slave de stedene der det tidligere har vært brukt tjener, for eksempel «Paulus, Jesu Kristi slave» (Rom 1,1). Nytestamentleren Anders Martinsen har levert solide argumenter for det samme. Det har vakt enormt sterke reaksjoner. Mye interessant har blitt sagt, men også veldig mye underlig om hvordan vi som nåtidsmennesker kan forstå hva som egentlig ble ment da teksten ble skrevet.

Jeg har fulgt debatten med interesse. Jeg er langt fra greskkyndig nok til å ha sterke meninger om et så spesifikt språklig valg som dette i en bibeloversettelse. Men noe jeg har ganske god greie på, er språklige valg som gjøres i andre hellige tekster enn Bibelen, nemlig gudstjenestens liturgier. Det liturgiske språkets viktigste kilde er bibeltekstene. Mange av gudstjenestens formuleringer er henta rett fra Bibelen. Ikke bare det, ganske store deler av bibeltekstene er skrevet til liturgisk bruk i både den jødiske og den kristne gudstjenesten: Salmenes bok, fortellinger, velsignelser, lovprisninger og hymner, klager og bønner. Evangeliene og Paulus-brevene ble ofte lest høyt under urkirkens gudstjenester. Det er altså en svært tett forbindelse mellom bibeltekstene og gudstjenestetekstene, ikke bare i innhold, men i form og ordvalg. Det gjelder kristne så vel som jødiske gudstjenester.

Uopphørlig ny mening

Et gjennomgående trekk ved hellige tekster er at de over tid blir så kjente og fortrolige at mottakeren mister av syne det spenningsfylte og til og med underlige ved dem. For det er mye underlig ved hellige tekster. Hellige tekster skal rett nok skape gjenklang i mottakeren. De skal resonere. Men de skal mer enn å resonere, de skal også skape motstand og ettertanke, dissonans. De skal åpne for en virkelighet som er større enn den vi erfarer i det alminnelige livet.

At Guds sønn omtaler seg selv som hyrde, er dissonans på sitt beste og sterkeste. Det er en sammenstilling som dypest sett er rystende.

—  Merete Thomassen, gjestekommentator

De hellige tekstene kalles med rette tradisjonstekster. Men hvis en med tradisjon bare mener at de er gamle og velkjente, har en mista av syne det som er helligtekstenes funksjon. De relaterer til en virkelighet som er kjent, men er samtidig fulle av overraskende motiver og nyskapende språklige valg som stilles sammen, brytes mot hverandre og skaper ny mening for mottakeren i den sammenhengen de leses i. Derfor kan en si om de hellige tekstene at de er grunnleggende metaforiske. En metafor sammenstiller det kjente og ukjente, nye og gamle, resonerer og dissonerer og skaper uopphørlig ny mening.

Hvis ikke alle som jobber med bibel, liturgi og forkynnelse, har dette helt klart for seg, risikerer helligtekstene å miste sin metaforiske spenning. De tas bokstavelig, og de blir så velkjente at verken prest eller menighet får med seg hvor underlige tekstene er.

De nordiske mentale Jesus-bildene

Det er dessverre altfor lett å finne eksempler på bibelske og liturgiske ord og vendinger som har mista sin dissonans. Ta hyrde, et av de mest velkjente begrepene i kristen forkynnelse som nå er oversatt til gjeter, men som har festa seg som et grunnbilde på både Gud og Jesus, men mest Jesus. Det finnes i Det gamle testamente flere steder, og den aller mest kjente teksten er Salme 23, Herren er min hyrde. I Det nye testamente omtaler Jesus seg selv flere steder som hyrde, og mest kjent er teksten fra Johannesevangeliet, kapittel 10,11–16 som tidligere lød: Jeg er den gode hyrde.

Når landets fremste bibelvitere og oversettere har gått til skrittet å fastholde slave-begrepet i deler av oversettelsen, hilser jeg det velkommen. Mindre resonans og mer dissonans kan gjøre oss alle klokere og gi oss dypere innsikt i troen.

—  Merete Thomassen, gjestekommentator

Når vi snakker om Jesus som hyrde, ser mange for seg søndagsskolebildene der Jesus i kritthvit kjortel og velstelt hår og skjegg, gjerne med nordisk utseende, holder Milo-rene lam i armene mens han befinner seg i et landskap som ligner det vi kjenner i Norden. Men hyrdebegrepet inneholder veldig mye annet enn dette. Å være hyrde var en jobb som var farlig og ulekker. Hyrden var utsatt for ville dyr og røvere, og han jobba med skitt, lort og møkk. Det var lite som minner om den forfinede skikkelsen som framstår i de nordiske mentale Jesus-bildene.

Rystende sammenstilling

At Guds sønn omtaler seg selv som hyrde, er dissonans på sitt beste og sterkeste. Det er en sammenstilling som dypest sett er rystende. Ordet hyrde har etter hvert blitt noe som bare har vært brukt i teologisk tale. Derfor valgte oversetterne av Bibel 2011 klokt nok å endre hyrde til gjeter de fleste steder. Det er mer sakssvarende, men likevel greier heller ikke dette ordet å romme dissonansen i metaforen, fordi det er for stor avstand i tid og kulturforståelse.

Det skapes ingen ny mening for mottakeren. Når oversettelsesutvalget argumenterte for å erstatte tjener med slave, oppsto det en rystelse som bør føre til at vi tenker gjennom teologien og gudsbildene en gang til, ikke bare avviser forslaget. En Gud som holder slaver, er ikke et spesielt hyggelig gudsbilde. Likevel skaper det en nødvendig samtale. Når landets fremste bibelvitere og oversettere har gått til skrittet å fastholde slave-begrepet i deler av oversettelsen, hilser jeg det velkommen. Mindre resonans og mer dissonans kan gjøre oss alle klokere og gi oss dypere innsikt i troen.

Merete Thomassen

Merete Thomassen

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar