Kommentar

Våre erfaringer med krig og krigsforbrytelser

Jeg måtte lenge unngå nyheter om Ukraina fordi det minnet meg om krigen i Bosnia. Det bor utrolig mange familier i Norge som bærer på krigserfaringer. Vi må diskutere hvordan det snakkes om i klasserommet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Med den russiske invasjonen av Ukraina vil 2022 være merket som året da Europa igjen ble en krigssone. Rykter og etter hvert bevis for krigsforbrytelser dominerte mediebildet og manges hverdag. 2023 startet på lignende vis med behov for etterforskning av tusenvis av krigsforbrytelser. FN skal undersøke, kartlegge og legge fram en rapport. Mediene er på og informerer befolkningen.

Alle er vi påvirket av denne krigen, men jeg våger å påpeke at noen er mer utsatt enn andre.

Spare egen psyke

De første ukene av invasjonen i 2022 prøvde jeg å holde meg oppdatert på hva som foregikk. Nyhetene rullet, enten på norsk, engelsk eller bosnisk. Det jeg hørte og så minnet så meget om erfaringene fra 1991 og de påfølgende årene med krig i det som da var Jugoslavia. Minnene strømmet på, og hjelpeløsheten ble lammende at til slutt måtte jeg kutte ut å lese aviser og følge med på nyheter. Alle kanaler som informerte om Ukraina, unngikk jeg i flere måneder. Dette for å spare min egen psykiske helse.

Det å snakke om Ukraina uten å ta hensyn til erfaringer som kanskje finnes i klassen er å ikke ta elevenes psykiske helse og følelsen av trygghet på alvor.

—  Amina Selimovic, gjestekommentator

Som voksen klarte jeg å kontrollere inntaket av informasjon, men jeg la merke til at skolebarn ikke hadde det samme valget. Min eldste sønn kom hjem og fortalte om nyheter de hadde sett på og saker som ble tatt opp i klassen. Nyhetene var tilpasset barn og samtalene om det som skjer i verden var viktige for læringen. Jeg støtter bruken av disse. Samtidig, og igjen basert på egne erfaringer, er jeg usikker i hvilken grad elevenes opplevelser blir registrert.

Hva gjør disse nyhetene med barna, med deres tanker, og hvordan blir de forberedt og hjulpet til å bearbeide inntrykkene?

Arvet og selverfart

Jeg vet noe om hvordan min sønn oppfattet nyhetene i og med at han fortalte meg det. Han var trist, men også nysgjerrig på å vite om det var slik krigen i Bosnia var. Våre erfaringer med krig og krigsforbrytelser er nok en annen enn for gjennomsnittsnordmannen, men de er langt fra enestående. Det bor utrolig mange familier i Norge som bærer på krigserfaringer fra forskjellige kontekster. Noen traumer er arvet, mens andre er erfart selv.

Muligens var inntaket av informasjon om krigen i Ukraina retraumatiserende for min del. Dyptgående dykk i psykologiens verden overlater jeg til fagfolkene på området. Det jeg ønsker å få fram er at det som skjer i Ukraina, og mange andre konflikter og kriser som vi til stadig utsettes for, kan for mange være vanskelig å håndtere i hverdagen, spesielt for de som ikke er voksne enda.

Ikke langt unna for alle

Jeg er ingen psykolog, og de følelsene og spørsmålene jeg nå sitter med bygger på erfaringer som flyktning, elev og lærer. Som elev opplevde jeg flere ganger å være redd da krig og krigsforbrytelser ble tatt opp i klasserommet. Det føltes nært og virkelig, og jeg hadde ingen å dele de følelsene med. Som lærer husker jeg hvordan krisestemningen satt i alle etter 22. Juli og erkjennelsen over at her måtte vi trå varsomt. I retrospekt opplever jeg at den varsomheten ikke var til stede da krigshistorie ble undervist. Krig og krigsforbrytelser ble presentert enten som langt unna eller for lenge siden, selv om det var langt fra sannheten.

Krigsforbrytelsene i Ukraina river opp sår og nødvendiggjør samtaler om både «ferske» forbrytelser, de som ble begått på 90-tallet i Europa og så mange andre deler av verden.

—  Amina Selimovic, gjestekommentator

Det er nesten 31 år siden «oppdagelsen» av massegravene og torturleirene i Prijedor, min hjemby.

I samtaler med lærere på forskjellige trinn blir jeg ofte fortalt at samtaler om begåtte krigsforbrytelser, som i Prijedor og i Srebrenica, er veldig vanskelige for dem og at de derfor unngås. Denne unnvikelsen vil jeg påstå har bidratt til å viske ut disse grusomhetene hos mange som ble født på slutten av 90-tallet og senere. Unngåelsene skaper hull i elevenes historieforståelse, om ikke minst menneskerettighetsbrudd og demokratiforståelse.

Artikulere frykten

Hvordan undervise og lære bort, og samtidig ta vare på hver og en i klasserommet? Mye har skjedd siden min tid på skolen. En rekke undervisningsverktøy har blitt utviklet og elevmangfoldet erkjennes. Samtidig finnes erfaringene i nabolaget og klasserommet – om krig, krigsforbrytelser og all elendighet verden går gjennom rett der ute. Nærhet til konflikter gjør noe med hvor dypt de oppfattes.

I en tid hvor informasjonsflyten er enorm og vanskelig å kontrollere, mener jeg det er viktig å huske på at informasjon om krig og krigsforbrytelser, gamle og nye, ikke er informasjon som all annen. Barn som har opplevd lignende vil gjenoppleve frykt og få en vanskelig hverdag. Å artikulere denne frykten er krevende og ikke alle klarer det, og derfor er det viktig at alle involverte parter er bevisst på problemet.

Krigsforbrytelsene i Ukraina river opp sår og nødvendiggjør samtaler om både «ferske» forbrytelser, de som ble begått på 90-tallet i Europa og så mange andre deler av verden.

For det å snakke om Ukraina uten å ta hensyn til erfaringer som kanskje finnes i klassen er å ikke ta elevenes psykiske helse og følelsen av trygghet på alvor.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar