Ansikt til ansikt

I fjorårets nydelige lille essay av en bok, Store Kongensgade 23, skriver den danske poeten Søren Ulrik Thomsen blant annet om sin mor, sin ungdom og sin alderdom.

Han forteller at han i flere år gikk til samtale hos en psykoanalytiker. Terapeuten tilbød ikke de store, treffende oppsummeringene eller åpenbaringene, men like fullt endret Thomsen seg underveis. Grunnen er at «én persons språkløse angst i møtet med en annens tolkninger, blikk og taushet etter som den ble til språk, langsomt mistet territorium – ikke til et punkt der man i en eller annen normativ forstand var ‘frisk’, men i hvert fall såpass at man kunne leve livet sitt.»

Å henge sammen med seg selv

For Thomsen handler det å være levedyktig om å henge sammen med seg selv: Under den årelange terapien forflyttet fokuset hans seg fra spørsmålet om «hvorfor jeg hadde fått det så vanskelig, til motspørsmålet om hvorfor jeg i grunnen hang så godt sammen og tross alt hver dag gledet meg til den neste.» Grunnleggende for denne bevegelsen i perspektiv, skriver Thomsen, var at hans egen erkjennelsesinteresse ble møtt av terapeutens erkjennelsesinteresse.

Hva hadde skjedd? Jo, et annet menneske hadde virkelig sett ham, og det ledet til selverkjennelse og indre sammenheng. Det forandret også Thomsens grunnleggende perspektiv på livet, fra å se vanskelighetene og over til å se gleden. Han lå ikke på en divan, han satt ansikt til ansikt med sin fortolker. Å forstå handler altså om å bli forstått. Og å forstå kan være utgangspunkt for å leve godt.

Hvordan kommer vi dithen at vi kjenner oss selv?

—  Åste Dokka

Det er ikke vanskelig å følge logikken. For dette selvet som formodentlig bor i meg, kjennes noen ganger som tilfeldig sammenrasket vatt, uklart, uten sammenheng, utilgjengelig, uten kjerne. Spørsmålet om hvem jeg er, virker umulig å besvare. Andre ganger kan jeg kjenne en sterk vilje i meg, aldeles ikke vatt-aktig eller vag, en vilje som absolutt vil eller ikke vil noe så mye at det virker umulig å la være å lytte til den. Men den viljen liker jeg ikke nødvendigvis. Og hvem er det jeg-et som betrakter viljen? Hvem er viljen?

«Menneske, kjenn deg selv»

Å bli kjent med seg selv er første steg på de fleste veier som leder til endring. Ja, å være kjent med seg selv er selve forutsetningen for et bevisst liv, en nødvendighet for å være et tenkende eller emosjonelt våkent vesen. Men hvordan kommer vi dithen at vi kjenner oss selv?

I en tid hvor vi ellers snakker lite om sjelen, er introspeksjonen viktigere enn noensinne. Alt av terapi, selvutvikling og selvhjelp begynner nettopp der. Man kan sikkert fnyse av det og oppfordre til mindre selvopptatthet og kverning. Men før noen i det hele tatt fant opp psykologi, forsøkte menneskene like fullt å leve, og de visste at det var essensielt å skue innover. «Menneske, kjenn deg selv», stod det på Apollon-tempelet i Delfi.

Selvtvil

Selv kan jeg ha mine innvendinger mot sider av terapeutkulturen. Men like fullt tiltrekkes jeg av hva den er opptatt av. Ingenting er så spennende for meg som meg selv, uansett hva jeg måtte mene om det faktum at det er slik. Men tvilen slår inn, slik den slo inn for Thomsen. Henger jeg sammen? Og når den tanken først er tenkt, virker selvet enda mer utilgjenglig. Er de postulerte dypene i menneskesjelen bare en projeksjon? Kanskje er det slett ikke så mye å hente. Kanskje er det vi kan hente ikke så godt å leve med.

Før jul satt jeg i kirkebenken, anledningen var en begravelse for et nokså ungt menneske som hadde betydd mye for meg. Og en av lesningene var en tekst selv de minst kristelige blant oss har hørt mange ganger, nemlig den som kalles kjærlighetens høysang, fra 1. Korinterbrev 13. Jeg har hørt den tusen ganger, lest den tusen ganger. Men denne gangen var det noen ord som traff meg på en annen måte enn tidligere: «Slik Gud kjenner meg fullt ut.»

Å være fullt ut kjent

«Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» Slik lyder hele setningen. Og det var en lettelse å høre det. Det finnes altså noen som faktisk kjenner meg fullt ut. Det betyr at det er noen der inne, noen å kjenne. Men ikke nok med det: At Gud kjenner meg henger sammen med min egen erkjennelse. Thomsen klarte å forstå og dermed å leve fordi et annet menneske forstod. At Gud kan forstå, ble en forløsende tanke midt i det triste, der jeg satt i kirkebenken.

En gang skal vi også se ansikt til ansikt, når alt annet enn kjærligheten har forsvunnet

—  Åste Dokka

Men det er mer å hente her. Guds fulle kjennskap til meg har noe å gjøre med håp og kjærlighet. For det å være kjent fullt ut er ikke nødvendigvis så forlokkende. Når ingenting ligger skjult i oss, ligger selv de flaue, slemme og selvbedragerske sidene av oss under lupen. Men for Paulus handler det i Korinterbrevet ikke om å bli kikket i kortene med mistenksomhet. Det handler om at den higen etter å vite, å se, å forstå, som opptar mange av oss gjennom hele livet, blir møtt med en annens erkjennelsestrang, og at den er kjærlig. En gang skal vi også se ansikt til ansikt, når alt annet enn kjærligheten har forsvunnet.

Mysteriene i oss

De store gåtene i tilværelsen har gjennom de siste to hundre år i økende grad blitt underlagt vitenskapens kalde lys. Men mysteriet inni oss gjenstår. Slik jeg er et mysterium for meg selv, er alle andre det samme for seg selv. Og vi er mysterier for hverandre.

Å utforske det, både hos seg selv og andre, er en prosess som ikke tar slutt. Thomsen lurer stadig vekk på hvem hans avdøde mor var. Selv kjenner jeg meg ikke nærmere svaret nå enn for ti eller tjue år siden. For det handler, for de fleste av oss, ikke om å gå fra sykdom til friskhet, men å være i stand til å leve, med andre ord er det et dynamisk og antakelig livslangt prosjekt.

Det handler om å erfare at man henger sammen. Å tro på at man blir sett, fullt ut, og det med et kjærlig blikk. Å sette sin egen erkjennelse i relasjon til en annen og større erkjennelse. Og til sist: Å være det speilet andre trenger for å kunne forstå seg selv.