Det er ikke nødvendigvis deilig å være her på jorden. Og det trenger ikke å bli deilig, bare fordi det er jul

Den kristne julefortellingen representerer ting vi mennesker har drevet med i alle år. Ekskludering. Politikk. Autoritære ledere som setter ondskap i system og som raskt fjerner enhver trussel mot seg og sitt rike. Men julefortellingen representerer også andre ideer.

«Vi får gaver fordi Jesus fikk gaver av alle de folka.» Ordene tilhører Agnes (8) som jeg fikk intervjue om ventetid og jul. «Alle de folka». Barn har en helt egen evne til å skildre ting.

I fortellinger og julespill som skildrer stallen pleier det være tre vise menn som fant veien til barnet. Men de var ikke de eneste som fant veien til stallen. For det fantes også noen hyrder der, som gjette sauene sine. Og det fantes noen engler der, som lyste opp himmelen og sang ære være Gud i det høyeste. Det fantes en jente der, som hadde tilbakelagt et maraton på ni måneder med en kropp i konstant endring.

«Alle de folka».

For stallen i seg selv skildrer et usannsynlig fellesskap. Stallen bandt de laveste på rangstigen i samfunnet sammen med de fremste vise på denne tiden. Stallen bandt sammen Marias uforbeholdne tillit til Gud med datidens fremste visdom. Som voksen forkastet Jesus det menneskeskapte hykleriet og fasaden, og gav mennesker egenverdi. Hvem rørte ved meg, spurte Jesus da en kvinne som hadde slitt med blødninger i årevis tok på ham. I en tid hvor kvinner var verdt ganske lite og kun skulle virke for mannen, var Jesus opptatt av å gi kvinnen en identitet. Ved Jesu fødsel, fødtes også ideer om likeverd, uavhengig av posisjon.

Plutselig tror vi på magi

Stallens usannsynlige fellesskap står i en sterk kontrast til hvordan nordmenn pleier å feire jul. I et innlegg på NRKs nettsider skriver forfatter Hilde Østby: «Det som er fælt med jula er minnene av å være fanget. Det er følelsen av å sitte i et bur. Jula er den mest innesluttede av alle høytider. Det er bare den nære familien som gjelder». Hun skildrer videre opplevelsen av en kronisk ensomhet og at når julaften nærmer seg blir hun grepet av en dyp og vedvarende uro. Derfor sparer hun for å kunne reise ut av landet raskest mulig. Hvis det er sant at barna fortolker julen slik voksne ser den, er det ikke rart angsten og uroen brer om seg, til tross for at barndommen er over for flere tiår siden.

Og når julen kommer, da skal vi tro på magi. Men denne magien kommer gjennom fornyelse av klær og hjem og julegaver. Det er akkurat som om ære være Gud i det høyeste og den englesangen har blitt målestokken. Det er den barnlige gleden, fellesskapet og invitasjonene som skal skape det spektakulære.

Og ja, med det lille barnet kom et lys. Men det ekte, levende lille lyset befant seg i et stort mørke. For ikke lenge etterpå måtte den barselkvinnen ta med seg barnet og legge på flukt.

En annen ting er det psykiske mørket. En tredje er det åndelige mørket. For noen er dette passerende tider i livet. Andre kjemper med disse tingene hver eneste dag

—  Kristine

Og fortsatt er det svært mørkt. En ting er det observerbare mørket vi ser. Ondskapen som utspiller seg i Europa. De glemte krisene som ikke lenger får plass, fordi det er krig i vårt eget nabolag. Julen kommer ikke til å endre på det faktum at de som hadde lite fra før av i Norge, kommer til å få et skikkelig krevende 2023.

Kristnes kroniske ensomhet

En annen ting er det psykiske mørket. En tredje er det åndelige mørket. For noen er dette passerende tider i livet. Andre kjemper med disse tingene hver eneste dag. Det er nemlig ikke selvsagt at forkynnelsen som gis i norske kirker og menigheter forholder seg til hvor vanskelig et livsløp kan være. Selv en presentasjon av julefortellingen, gir ikke nødvendigvis håp, dersom ordene er for billige og løsningene for enkle. Et løfte om håp der fremme, endrer ikke de konkrete livsbetingelsene nå.

Det er ikke nødvendigvis deilig å være her på jorden. Den første julen var ikke bare deilig, selv med englebesøk

Også kristne kan kjenne på kronisk ensomhet, slik Hilde Østby skisserer. Et løfte om fred og fellesskap, gir ikke nødvendigvis en reell opplevelse av fred eller et fellesskap. Og skammen kan bli stor; julen burde fortone seg annerledes, jeg er jo tross alt kristen.

Mens tårene triller

Anne Grete Preus skrev en vakker julesang som heter «Alt det som skinner». I en linje synger Preus:

Det skinner av henne som synger

mens tårene triller

deilig er jorden

selv om det ikke kjennes sant.

I år synger vi «Deilig er jorden» på trass, fortalte norske artister til Vårt Land tidligere i høst. Men jorden var ikke så deilig før Ukraina-krigen heller.

[ Synger «Deilig er jorden» på trass under årets juleturné ]

Jeg har brukt mye tid på denne linja. Hva så Preus for seg da hun forfattet den? Hvorfor gråter jenta? Er det standhaftigheten Preus skildrer, utholdenheten? At jenta gjennomfører et kirkebesøk, reiser seg opp og synger med de andre, selv om det gjør vondt? Eller synger jenta «Deilig er jorden» som en visjon? At hun velger å holde fast ved det gode, selv når ondskapen ser ut til å vinne?

Det er ikke nødvendigvis deilig å være her på jorden. Den første julen var ikke bare deilig, selv med englebesøk.

Og det trenger ikke å bli deilig, bare fordi det er jul.

Det er i det minste litt deilig å tenke på.