Ikke bare barnas høytid

Over en halv million nordmenn har pleid å gå til julegudstjeneste i Norge før koronarestriksjonene satte en stopper for det. I år er det derfor knyttet ekstra stor spenning til hvor mange som vil holde på juletradisjonen med å gå i kirka, og hvor mange som har «vendt seg av» den etter to år uten.

Det er med andre ord en ganske skjebnesvanger julehøytid for Kirke-Norge i år. Og med det er det også knyttet store forventninger til hva de som faktisk kommer i kirka får oppleve der. For en god del av barna som kommer på julegudstjeneste i år, er det første gang, eller de kan ikke huske å ha vært der før fordi de var så små. Det skjer enormt mye med et barn på tre år.

For dem blir det viktig å komme til en gudstjeneste der det er rom for å være barn. For å løpe langs midtgangen, løfte på Jesus-barnet og synge skingrende høyt i et barnekor. Helst med en passe kort og pedagogisk preken dyttet inn i programmet.

Den norske kirkes julekampanje i år har som hovedmål å invitere folk til kirka på julaften, slik at flest mulig kan få høre julebudskapet om Jesu fødsel i fellesskap med andre, skriver kirka selv på sine nettsider. Videoen viser en filmrull med bilder, tatt fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag. Den følger en liten jente som går til julegudstjeneste med foreldrene sine, til hun blir en voksen dame som tar med egne barn i kirka på julaften.

Kamerarullen viser år for år, men i midten stopper både bildene og musikken opp. Der er det ingen bilder å vise frem. Altså skal vi forstå at den unge kvinnen sluttet å gå til gudstjeneste i 20-årene, men valgte å ta opp igjen barndommens tradisjon da hun fikk egne barn.

De viktige juleminnene

Videoen er virkningsfull og gjenkjennelig. Jeg har også noen av mine aller viktigste juleminner fra kirka. I løpet av et liv som har gått gjennom noen ganske store forandringer, er dette den ene juletradisjonen jeg har klart å holde ved like: Å gå i kirka på julaften.

Jeg kan fortsatt kjenne tørrheten i munnen, svetten i hendene og hjertet hamre i brystet, mens menigheten synger tredje vers av En krybbe var vuggen, og alt jeg kan tenke på er at når siste strofe synges skal jeg opp på talerstolen for å lese dagens viktigste tekst.

Jeg kan også kjenne hårene på ryggen reise seg når barnekoret synger En stjerne skinner i natt med en sånn innlevelse at sløyfene vaier i håret. Og jeg kan kjenne tårene i øynene når hele menigheten stemmer i til Deilig er jorden.

Det er ganske defensivt for et trossamfunn som skal være relevant for mennesker i alle aldre å gi inntrykk av at de har «gitt opp» en så stor og viktig aldersgruppe

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Barnas høytid

Det er juleminner for meg, og det er det Den norske kirke prøver å vekke i meg med årets kampanjevideo. Budskapet er sterkt og tydelig: «Fortsett å skape juleminner».

Samtidig er det også litt trist at disse årene i mellom er borte. For man skaper jo også juleminner når man er 20 og 25, gjør man ikke? Hva er det som gjør at Den norske kirke lar fortellinga om unge voksnes fravær fra kirkene få så stor plass i en egenreklame? At de forutsetter at det er først når mennesker skal skape sine egne juletradisjoner for neste generasjon at de husker på de gode minnene fra barndommens gudstjenester?

Det er ikke så rart egentlig. Jula er på mange måter barnas høytid og sånn skal det også være. Gud valgte tross alt selv å bli nettopp et lite barn for å fortelle sitt viktigste budskap. Derfor trenger vi julegudstjenester som er tilpasset barna.

Men det er også ganske defensivt for et trossamfunn som skal være relevant for mennesker i alle aldre å gi inntrykk av at de har «gitt opp» en så stor og viktig aldersgruppe. Det er jo nettopp i denne unge voksenalderen at veldig mange av oss formes til å bli de menneskene vi er i dag. Det er da vi tar selvstendige valg.

Det er da vi for første gang selv velger om vi skal gå i kirka eller ikke.

[ Slik er det å være gift med en kjent kristen-profil ]

Esel og rapping

Ja, det skjer mye med et barn på tre år. Men det skjer også veldig mye i en voksen sitt liv på tre år. Ikke minst har det skjedd ufattelig mye i den verden vi lever i på disse årene.

Derfor trenger vi også julaftengudstjenester som gir rom for tanken – og ettertanken. Vi trenger menigheter som legger like mye innsats i gudstjenesten klokka fire, som klokka ett og to. Vi trenger alle et sted der vi kan være noens små.

Og det bør være mulig, både for unge voksne og eldre, å gå på en gudstjeneste der presten ikke er kledd ut som et esel eller fremfører juleevangeliet som en dårlig «rap». Den flåsete pedagogikken enkelte virker å lene seg på, funker også like ofte dårlig på barna som på de voksne.

Det er i stor grad en myte at de som kommer i kirka på julaften trenger noe folkelig og enkelt den dagen. For det er ikke de helt kirkefremmede som kommer. Det er de som faktisk er interessert. Og det er nok ingen av dem som ønsker at kirkas ansatte skal selge sjela si for å gjøre gudstjenesten mest mulig spiselig. De trenger ikke noe enkelt. De trenger noe annet.

Det er jo nettopp i denne unge voksenalderen at vi for første gang selv velger om vi skal gå i kirka eller ikke

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Mer enn bare tradisjon

Den vanligste forklaringen til de mange kirkegjengere på julaften er tradisjon. Det er vanskelig å komme unna på en dag som julaften. Men det er farlig for kirka om de begynner å tro at den eneste grunnen til at folk kommer på julaften er på grunn av tradisjon.

For hva er tradisjoner uten innhold? Ingen vil holde ved like tradisjoner som ikke gir dem noe. Folk kommer i kirka fordi de vil høre og føle det som skjer akkurat der.

De vil høre verdens mest berømte julefortelling. De vil synge kristne julesanger om sjelers pilgrimsgang og frelserens komme. De ordene de hører og synger er kanskje ikke deres ord, men de vil gjerne ha dem likevel. Kanskje nettopp derfor.

Folk kommer for å bli berørt, unge som gamle. Og kirka bør signalisere at de er velkomne – alle sammen.

[ Derfor er Sunniva Gylver åpen om sorgen ]