Det siste året har verdens øyne vært vendt mot Ukraina og Russland. Jeg har ikke særlig kjennskap til noen av landene, men så lite originalt det enn er, ble jeg dypt fascinert av bøkene til den store russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821-1881) i slutten av tenåra. På russelua mi skrev klassekameratene «Åstojevskij».
Tullebukk og diktergeni
Nylig tok jeg for meg en bok jeg har hatt stående i hylla noen år: Geir Kjetsaas biografi om Dostojevskij. Det mest slående med denne boka er diskrepansen mellom på den ene sida det lysende diktergeniet og på den andre sida en nesten livsudyktig, spillegal og sjalu fantast. Ja, ifølge Peter Normann Waages essay om dikteren (også lesverdig!), en tullebukk. Men mørkest, og ikke minst, var han en sterk talsmann for russisk messianisme.
Følger vi med på nyhetene og leser Dostojevskij samtidig, er det rystende å se hva den store menneskevennen skrev på 1800-tallet, om den storrussiske rett og overherredømme, hvordan den russiske tanke skal fornye hele verden.
Hvis vi har mage til å lese Dostojevskij, kan de lysende sidene ved hans forfatterskap fortsatt skinne i mørket
— Åste Dokka
Dostojevskij la seg i sine skrifter for tsarens føtter og gikk til kirka og ba for de russiske våpen da tsar Aleksander II erklærte krig mot Tyrkia i 1877. Tsarens oppgave var å befri alle ortodokse fra «det muslimske barbari og det vestlige kjetteri». I En forfatters dagbok, som han publiserte fortløpende, skrev han i 1876: «En politisk, internasjonal krig er nyttig i enhver henseende». Waage skriver at av alle de demoner som herjet Dostojevskij, var nasjonalismen den verste.
Men hvis vi har mage til å lese Dostojevskij, kan de lysende sidene ved hans forfatterskap fortsatt skinne i mørket.
[ Kva slags kristendom skildrar Dostojevskij? ]
Fantastisk realisme
Dostojevskij hadde et kunst- og litteratursyn som skilte ham fra samtida. Han skildret fattigdom og nød, men sosialrealismen som rådet i de radikale miljøene han til tider var en del av, kunne han ikke følge. Dostojevskijs virkelighetsideal var annerledes, han ville ikke «kopiere virkeligheten». Han var inspirert av Schelling, den tyske idealistiske filosofen, som hevdet at hjertets erkjennelse er den høyeste form for erkjennelse.
Realismen i bøkene hans er preget av drøm og usannsynligheter. Kjetsaa kaller forfatterskapet hans for «fantastisk realisme». Det handlet ikke om virkelighetsflukt. Snarere ville Dostojevskij dypere ned i virkeligheten, «finne mennesket i mennesket». For ham hang synet på kunsten sammen med synet på verden.
«Skjønnheten skal frelse verden»
For det er i mennesket at Dostojevskij finner nøkkelen til sin verdensanskuelse. Mennesket har en iboende skjønnhetstrang, som materialistene og de politiske nytte-tenkerne rundt ham ikke regnet inn. Skjønnheten trenger ikke noe forsvar eller forklaring. Den er magnetisk i seg selv, et mål og ikke et middel. Skjønnheten skal da også frelse verden, skriver Dostojevskij.
Dostojevskij sier at hvis noen brakte ham bevis for at livets sannhet ikke var i Kristus, ville han foretrekke Kristus framfor sannheten. Den sannheten han setter opp mot Kristus er den ytre, logiske. Men i Kristus finnes en annen sannhet, nemlig skjønnhetens sannhet.
[ Uten å forkynne, skrev Dostojevskij en religiøs klassiker ]
Og denne sannheten kan aldri være noe så prosaisk som at to ganger to er fire. Ivan, en av karakterene i Børdrene Karamazov, avviser Gud på moralsk grunnlag. Han får det ikke til å gå opp at en barmhjertig gud kan tillate lidelsen. Logikken hindrer en dypere innsikt i ham, for Dostojevskij er det helt omvendt: «Gud er fordi det onde er. Og det betyr at Gud er fordi friheten er», siterer Kjetsaa. Mennesket er fritt, og det frie mennesket velger ondt.
Men det stopper ikke der: Det onde skjuler en dobbelt glede, skriver Waage. For ondskapens følgesvenn er lidelsen, og lidelsen fører til medlidelse og en trang til soning. «Den erkjennelsen som lidelsen skaper, gir nytt liv til en selv og ens medmennesker», skriver Waage. Ondskapen forvandles til sin motsetning gjennom lidelsen.
Å elske alle ting
Forbrytelser finnes, synd finnes, og vi er alle skyldige overfor hverandre, for alt, nettopp fordi vi har frihet. Livets mening er å elske det, å elske alt og å elske alle. Men slik kjærlighet kommer ikke lett.
Mennesker som har opplevd virkelig lidelse kan ha innsikter de privilegerte av oss aldri kan nå
— Åste Dokka
For å kunne settes i stand til å elske, må mennesket akseptere lidelsen. I Dostojevskijs litteratur foredler nemlig lidelsen mennesket, så fremmed det enn virker i dagens komfort-orienterte tankeklima. Men når mennesket en gang er fritt, følger lidelsen med. Det mennesket som følger Kristi eksempel, gjør det ikke bare i kjærlighet, men også i lidelse.
Det er som Ruth Maiers berømte siste ord klinger gjennom tidene: «Warum sollen wir nicht leiden wenn so viel Leid ist?» (oversatt: Hvorfor skal ikke vi lide, når det finnes så mye lidelse?). Mennesker som har opplevd virkelig lidelse kan ha innsikter de privilegerte av oss ikke har tilgang til.
Den egentlige Dostojevskij
Hva Dostojevskij egentlig mente, er det ikke alltid så lett å få tak på. Dette kommer av at hans romaner er komponert på en måte litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin kaller polyfonisk, altså flerstemmig. De mange karakterene kan sees som ulike avspaltninger av det samme selvet, slik at ulike stemmer får gi sitt besyv om tematikken boka behandler. Det er ikke alltid like klart hvilken av stemmene som uttrykker forfatterens egne tanker, eller hvilken som går av med seieren.
Og når alt kommer til alt, kommer det an på hvilken målestokk man bruker: «naturligvis kan det hevdes at fyrst Mysjkin er en fiasko, akkurat som Kristus var en fiasko, dersom vi bare skulle måle ham etter hans resultater. Hverken Kristus eller fyrst Mysjkin makter å avverge de krenkelser menneskene tilføyer hverandre, det eneste de kan gjøre, er å gi menneskene et bilde av det beste i dem selv», skriver Geir Kjetsaa. Akkurat som Dostojevskij selv.
Kilder: Geir Kjetsaa, Fjodor Dostojevskij – et dikterliv. Gyldendal 1985 og Peter Normann Waage, Fjodor M. Dostojevskij. Gyldendal 1997.
