Hva vi ikke snakker om når vi snakker om homoterapi

Høsten 2019 vakte Morten Hegseth og VGTV sjokk og vantro blant nordmenn med serien Homoterapi. Siden da har et knippe politikere jobbet hardt for å kartlegge i hvilken grad konverteringsterapi finner sted i Norge – og ikke minst for å sørge for å få et forbud mot praksisen på plass.

Allerede fra starten ble det tydelig at selv om ytterst få vil si at de driver med konverteringsterapi i dette landet, finnes det flere som har tro på at det går an å endre legning dersom man får den rette hjelpen – gjerne fra Gud selv.

Så finnes det enda flere av dem som er homofile, eller kjenner på homofile følelser, som er overbevist om at det er synd, og derfor ikke ønsker å leve legningen sin ut. Mange av dem oppsøker hjelp i menigheten sin, i form av forbønn eller sjelesorg.

For et storsamfunn som har kommet langt i å ikke bare akseptere og anerkjenne, men også stadig tar opp kampen for retten til å elske hvem man vil, er det ikke rart å reagere på at noen har det sånn.

Det er ikke oppsiktsvekkende at Morten Hegseth, kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen og mange med dem, har lyst til å gjøre det de kan for å sørge for at færrest mulig går rundt og kjenner på at de har «feil» følelser.

Liten forståelse

Det som er oppsiktsvekkende, er at forslaget til forbud, som har vært på høring i høst, har noen helt åpenbare mangler. Forbudet, slik det står nå, gjør det vanskelig å ivareta friheten og rettighetene til den enkelte skeive voksne som lever med overbevisningen om at homofili er galt. Det har flere juridiske instanser påpekt, i tillegg til flere religiøse aktører.

En slik innskrenking av religionsfriheten gjør det dessverre lett å tenke at dem som har utarbeidet forslaget har liten forståelse av hva det innebærer å stå i en spagat mellom hva man tror på og hvem man er.

Det er beklagelig, for det er jo nettopp de menneskene dette forbudet skal være til for.

I stedet for å diskutere om foreldre kan bli straffet for å være skeptisk til barns kjønnsskifte, hadde man kunnet diskutere nettopp grensen mellom forbønn og skadelig forbønn

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Fare for uklar lov

Forslaget har, ironisk nok, gjort det vanskeligere å snakke om det som faktisk trengs å diskuteres skikkelig: Nemlig hvor grensen skal gå mellom på den ene siden forbønn og sjelesorg som kan kalles konverteringsterapi, og på den andre siden forbønn og sjelesorg som ikke kan kalles det.

For å vite hvordan man skal bruke forbudet i en eventuell anmeldelse eller rettsprosess, er man nødt til å ha klart for seg gjerningsbeskrivelsen. Altså hva som kan karakteriseres som skadelig forbønn og sjelesorg og ikke. Hvis ikke risikerer myndighetene å ende opp med en lov som i altfor stor grad legger opp til skjønnsmessige vurderinger. Det kan få stor betydning for mange norske menigheter og trossamfunn, også de som er positive til dagens forslag til forbud.

Det finnes ingen presedens for slike saker i Norge, og svært lite internasjonalt, dermed er det ekstra viktig at forbudet ikke levner noen tvil om hva slags praksis som er ulovlig og ikke.

Trettebergstuen skrev senest i forrige uke i Aftenposten at hun ønsker «en debatt om avgrensinger, justeringer og presiseringer hjertelig velkommen».

Samtidig skrev Vårt Land på nyhetsplass torsdag at loven kan bli fremmet for Stortinget allerede «på nyåret» 2023. Med andre ord er en nødt til å forte seg dersom debatten om avgrensninger skal få videre betydning.

[ Bispekandidatene er splittet i flere stridsspørsmål. To av fem kritiserer Bispemøtet ]

Et misforstått utgangspunkt

Kan det være at man i iveren etter å få et forbud på plass, har løpt litt for fort og kappet litt for mange viktige svinger underveis?

Når man leser høringssvaret til Riksadvokaten, statsadvokatene, Advokatforeningen og Norsk institusjon for menneskerettigheter kan det virke slik. Så sier Trettebergstuen heldigvis at hun vil vurdere disse høringssvarene før hun kommer med et lovforslag til Stortinget.

Kultur- og likestillingsministeren har sitt på det rene når hun påpeker at det ikke er vanlig å involvere lovavdelingen før et lovforslag sendes ut på høring, slik hennes forgjengere gjorde i forbindelse med det første lovforslaget mot konverteringsterapi. Og forhåpentligvis vil det bli nok tid og rom til å diskutere disse grenseoppgangene i tiden fremover.

Men man kommer likevel ikke unna at om noe av dette lovarbeidet var gjort på forhånd, ville kanskje verken konservative kristne eller Aftenposten «malt fanden på veggen», slik ministeren mener de gjør nå.

I stedet for å diskutere om foreldre kan bli straffet for å være skeptisk til barns kjønnsskifte, hadde man kunnet diskutere nettopp grensen mellom forbønn og skadelig forbønn. Førstnevnte problemstilling sier ministeren selv er helt uaktuell, men ved å skissere et forslag til forbud som hun og departementet har gjort nå, er hun altså nødt til å bruke tid på å avkrefte slike absurde problemstillinger. Det fremstår kun som kontraproduktivt.

[ Knut Josteins far var en profilert pastor. Men da han døde ble sønnen letta ]

En ny sjanse

Forslaget har, ikke overraskende, ført til provokasjon heller enn bevegelse i flere konservative kristne miljøer. Det har vært lite å lese om hvordan forbønnen og sjelesorgen faktisk foregår i disse menighetene og trossamfunnene.

Muligheten til å forstå bedre hvordan disse praksisene fungerer har druknet i et såre munnhuggeri og usaklige påstander, både om homofile og konservative kristne. Det er alt annet enn tjenlig for prosessen.

Noen vil sikkert si at det hadde skjedd uansett hva slags form forbudet hadde kommet i. Og for noen stemmer det også. Det finnes dem som nekter å diskutere hva saken i utgangspunktet handler om: sårbare mennesker som blir utsatt for maktmisbruk. Det så man også da det forrige lovforslaget lå på bordet – som kun rettet seg mot barn.

Men med dette forbudet på bordet har forslagsstillerne gjort det enda enklere for dem som ikke vil snakke sak.

Heldigvis har myndighetene en sjanse til å gå opp deler av veien de har løpt nedover på nytt, og det bør de gjøre.

Et forbud mot konverteringsterapi må ikke ende opp som et resultat av at den politiske markeringen ble viktigere enn å beskytte menneskene forbudet skal være til for.

[ Obos-sjefens råd til menigheter som har fått byggeprofetier fra Gud ]