Ingen pasienter legger igjen sjela hjemme
Ingen pasienter legger igjen sjela hjemme når de blir lagt inn på sykehus. De forskjelligste mennesker kan få behov for å formulere en bønn når livet kjennes noen størrelser for stort eller for lite.
HÅP: Jeg mener det viser hvor viktig det er at den eksistensielle dimensjonen ved sykdom og lidelse rommes i helsevesenet vårt, skriver gjestekommentator Aud Irene Svartvasmo.
Erlend Berge
«Det kunne godt vært flere små rom og pustehull for å finne trøst og håp her på sykehuset. Tenne et (elektrisk) lys, skrive ned en bønn eller bare finne roen i noe vakkert å se på. Noe som bærer også denne dagen videre». Slik skrev en prestekollega på Facebook-siden sin om å være pasient i kreftbehandling. Ingen pasienter legger igjen sjela hjemme når de blir lagt inn på sykehus. Likevel er det ikke noen selvsagt plass i helsevesenet for den eksistensielle siden ved sykdom og lidelse. Det tas målinger og blodprøver, formidles røntgensvar og spørres om avføringsmønster, men hvor ofte blir pasientene spurt om hvordan de har det? Og de pårørende, om hvordan det er å være dem?
På Diakonhjemmet Sykehus har vi to slike rom som kollegaen min etterlyser. Der finnes også en lyttepost for spørsmålene vi kan ha unnlatt å stille. På et bord i kirkerommet står bønnekrukka. Ved siden av ligger en blokk med post-it-lapper og en kulepenn. I løpet av uka har både pasienter og pårørende lagt igjen spor i denne krukka. Her formuleres håp, frykt, fortvilelse og takknemlighet.
Henvendelse
Bestill abonnement her
KJØP
