Denne uka ble den ferske biografien om Liv Signe Navarsete Eg veit kva eg snakkar om! lansert. Boka er skrevet av kulturredaktør i Bergens Tidene Jens Kihl, og er definitivt blant politiker-biografiene det er verdt å lese. Selv har jeg fulgt politikeren Liv Signe Navarsete helt fra hun ble rikspolitiker, og jeg selv var politisk journalist i Nationen.
[ Stemningen over Liv Signe Navarsete som ny Sp-leder var så høy at partifolket begynte å danse ]
Boka gir en innsiktsfull beskrivelse av hennes politiske virke. Men den gir også noe annet: Et brutalt og ærlig bilde av hvordan politiske spill kan velte en politiker som er langt mer opptatt av politisk gjennomslag enn spill og intriger.
Ei vanlig dame
Det som gjør boken særs interessant er at den byr på så mye mer enn spillet i maktens korridorer. Den forteller hvordan det er å komme fra en helt vanlig bakgrunn inn i politikken. Liv Signe Navarsete kom fra en gård, fra en jobb på meieri og hun hadde hatt et tøft liv: Hun hadde vært enslig mor med to tenåringsdøtre etter mannens plutselig død.
Navarsete erfarte at hardt arbeid og et ukuelig mot var viktig for å lykkes. Vi som har fulgt Navarsete gjennom år i politikken, opplevde en politiker med et ekte engasjement for å gjøre samfunnet bedre. Det var lite jåleri med Liv Signe Navarsete.
De aller fleste som fulgte det intense dramaet som førte til Navarsetes avgang, vet at hennes motstandere brukte betydelig mer tid og krefter på å fortelle historier til pressen
— Berit Aalborg
«Den politiske fortellingen»
Denne viljen til å gi alt for det hun trodde på ga henne mange seire som samferdselsminister i de første årene i regjering, slik Kihl forteller. Hun ble omtalt som en tøff forhandler og en ildsjel. Det som drev Navarsete, var politisk gjennomslag. I Senterpartiet og blant politiske motstandere ble hun både hyllet og til dels fryktet for sitt engasjement og sin utholdende forhandlingsstil.
Kanskje var det denne ukuelige livsholdningen som ga henne motstandere internt i Sp, og som til slutt førte til at de forsøkte å knekke henne? Kanskje var de redd for at hun skulle bli for mektig? I ettertid vet vi at hennes motstandere i Sp både fant og utnyttet hennes svake punkt: Hun var lite opptatt av maktspill og intern uro. Dessuten var hun for lite opptatt av «Den politiske fortellingen»: Hun brydde seg lite om å fremme seg selv i det politisk spillet og drev i liten grad med fiksfakseri. Hennes metode var å forhandle hardt og grundig. Hun var alltid godt forberedt.
Hennes mangel på interesse for «Den politiske fortellingen» og lekkasjer til pressen ga stort spillerom til hennes motstandere: De kunne fortelle historiene. Og det gjorde de til fulle.
Trøndermafiaen
Noen av disse historiene kom fra Trøndelag Sp og deres allierte. Gjennom flere tiår har denne delen av Sp blitt omtalt med latter og til dels frykt som «Sps trøndermafia». Det er vel kjent i Sp at det ikke finnes noen Sp-leder som får sitte lenge dersom han eller hun legger seg ut med Trøndelag.
Fra dette miljøet ble det produsert en rekke narrativer om Navarsete som fikk feste seg. Både i partiet og media. Det handlet om Navarsete som en ukontrollert og rasende politiker. En uten kontroll.
En av historiene som ble lekket ut, var at Navarsete ville kvitte seg med Ola Borten Moes politiske rådgiver Ivar Vigdenes. At dette stemmer er det ingen grunn til å tvile på. Og at dette skjer jevnlig i et regjeringsapparat, er helt naturlig. Men saken ble lekket til pressen som pikant og et bevis på Navarsetes ustabile humør og mangel på kontroll. I 2012 skrev VG om Navarsete – Vil sparke Borten Moes rådgiver. Historiefortellingen fra Sps trøndermiljø var effektiv. Navarsete måtte gi etter.
Ikke lenge etter kom en annen sak: Borten Moe får beholde sin rådgiver. En annen historie kom fra miljøet rundt Sandra Borch, en annen alliert av Trønder-Sp. I VG kan vi lese Borchs versjon: «Illsint Navarsete skjelte ut egen ungdomsleder». I boka til Kihl kan vi lese Navarsetes versjon. Den var en helt annen og den er verdt å få med seg.
Drev lite med lekkasjer
De aller fleste som fulgte det intense dramaet som førte til Navarsetes avgang, vet at hennes motstandere brukte betydelig mer tid og krefter på å fortelle historier til pressen. Det gjorde henne utsatt.
At Navarsete til slutt falt for sine motstanderes historiefortelling og «lekkasjer» om hennes «illsinte temperament», ble etter hvert en slags trist naturlov. For den som ikke spiller med kan heller ikke vinne. Men både internt i Sp og i andre partier bør dette være en tankevekker. Også i norsk presse bør vi oftere stille oss spørsmålet om intensjonen med slike lekkasjer når de blir så systematiske som i dette tilfellet.
Trakassering fra trønder-menn
Kanskje ble det tydeligere hva enkelte i Sps trøndermiljø var i stand til da Nationen omtalte saken om at Navarsete varslet om seksuell trakassering fra Sp-topper. Fra en hyttetur med en gjeng menn fra Trønder-Sp, sendte noen henne en melding på natta, like etter hennes mors død, og skrev: «Vi vil ha fitta di». Vårt Land gjengir vanligvis ikke slik ordbruk, men i dette tilfellet er den grove og krenkende tonen i seg selv et poeng.
[ Mari Saltkjel: På tide å snakke om patriarkatet ]
At Sp-ledelsen med Trygve Slagsvold Vedum i spissen ikke presset fram en tilståelse, er i seg selv en skam. Det er det også at det ikke ble ryddet opp før to av mennene på hytteturen fikk plass rundt kongens bord. Den viser at det fortsatt er toleranse for mobbing i topp-politikken.
Så bør Sp også tenke gjennom hvilke signaler partiet sender ut ved at Navarsete først ble presset ut fordi hun ble offer for et politisk spill, og at dette ble toppet med grov seksuell trakassering uten konsekvenser. Trolig betyr det mer for Sps omdømme enn de er klar over.
