Ryktene om Sps avgang

Ryktene om Sps utgang av regjeringen har versert nesten siden partiet gikk inn i Regjeringen Støre. Noe av grunnen er uroen som finnes i deler av Sps egen partiorganisasjon. Der er det enkelte som ønsker at Sp-lederen skal kaste kortene, og heller bygge seg opp igjen utenfor regjeringskontorene.

Det er ikke umulig at en slik analyse bygger på andre partiers håndtering av liknende situasjoner. Et ferskt eksempel er regjeringspartiet Frp som falt på målingene etter at både Venstre og KrF kom inn i Regjeringen Solberg. Etter hvert ble det interne presset fra grasrota i partiet for stort. Det endte med at partileder og finansminister Siv Jensen tok partiet sitt ut av regjering i januar 2020, etter å ha erkjent at avstanden mellom Frp på den ene siden og Venstre og KrF på den andre siden, var for stor.

[ Sjokktall for Sp: Under sperregrensen ]

Dette framsto for mange som den eneste riktige løsningen for Frp.

Sps drømmeregjering

Mange glemmer at det er en vesentlig forskjell på Frps situasjon da – og Sps situasjon nå. Mens Frp var svært lunken til å sitte i regjering med Venstre og KrF i regjering, så sitter nå Sp i det som er deres uttalte drømmeregjering.

Da Frp gikk ut av regjeringen kunne partiet vise til at de hadde hatt stort gjennomslag og gode år med sin drømmeregjering, sammen med kun Høyre. Frp framsto fortsatt som et parti som kunne komme tilbake til regjering en annen gang. Men dersom Sp nå skulle tre ut av regjeringen står de i fare for å miste troverdighet som regjeringsparti. Et parti som ikke greide å regjere sammen med sin foretrukne partner.

Selv om Sp nå ligger lavt på målingene, har de lovet å forandre Norge sammen med Ap. Sp selv vil oppleve det som et stort prestisjetap dersom de ikke engang står løpet ut.

Sps tradisjon som styringsparti

Ser vi på Sps styringstradisjon, har de regjert sammen med nesten alle norske partier de siste tiårene. Det er kun Frp, MDG og Rødt partiet ikke har regjert sammen med. Landet rundt er Sp kjent som «ordførerpartiet». De er kjent som rå forhandlere i både regjering og i ledelsen av små og store kommuner.

Det er vanskelig å sette Sp i en ideologisk bås. Mange har forsøkt seg på ulike merkelapper både blant politiske motstandere, analytikere og blant partiets egne. Her er et knippe forsøk: «Et agrart parti», «et nasjonalkonservativt parti», «en form for venstrenasjonalisme», «agrarliberalisme» «bondepopulisme» og «et sentrumsparti».

Men mest av alt er Sp et parti som kan plasseres inn i den mye omtalte sentrum-periferi-aksen i norsk politikk. Et parti med en tydelig distriktsprofil og tydelige næringspolitiske interesser. Sp er et praktisk anlagt maktparti med stor evne og vilje til kompromiss og med en knallhard realisme i sine prioriteringer.

[ Emil André Erstad: Denne stolen burde han aldri ha sete i ]

Viktig i kutt- og krisetid

Noen i partiet dveler ved Sps nedstemthet over det harde og tunge fallet på meningsmålingene både før og etter valget. Vinteren før valget i 2021 lå partiet på rundt 20 prosent. Ja, de var sågar det største partiet på rødgrønn side i enkelte målinger. Veien er lang derfra til stusslige 3,9 prosent – og under sperregrensen – slik partiet fikk på Vårt Lands forrige måling for september.

Selvsagt er det både fortvilelse, nedstemthet og sorg i Sp over dette brutale fallet.

Men det er også noe annet som alltid rører seg i Sp, og som kjennetegner Sp som parti: En egen stahet. Det er en form for bonderealisme og evnen til beskt pågangsmot i krisetider. Sp-folk er vant til å få møkk på fingra. De frykter ikke å ta i et tak, og de vet hva det koster.

Få har en så stor forståelse som Sp om at det er i krisetider det er viktig å styre. For i krisetid betyr hver prioritering mer enn ellers. Det er når kuttene skal tas at politikk er på sitt viktigste. Sp er skrudd slik sammen at det kanskje er nettopp når de hardeste og tyngste prioriteringene skal tas at Sp er på sitt aller beste.

De som ønsker å foreta analyser av Sps indre liv knyttet til partiets formidable vekst og fall må aldri undervurdere akkurat denne evnen. For mange byfolk er Sp som fenomen nesten uforståelig. Det samme er også deres evne og vilje til kompromiss. Men denne siden ved Sp burde fascinere flere enn meg, for den har i seg en ukuelig vilje eller en kime av det urnorske.

Dersom Sp skulle gå ut av regjeringen, fordi de ligger lavt på målingene, ville det være et brudd på partiets tradisjon og mangeårige styringsvilje.

Å gå er nederlag

Så lenge Sp kan sitte med makt, sitter de ved makt. Det er partiets natur og DNA. Å gå ut vil bety at imaget som makt- og vippeparti vil bli knust eller kraftig svekket. En rolle som har vært partiets stolthet og identitet. I politikken blir det ofte sagt at man skal telle fingrene etter å ha tatt en senterpartist i hånda. Ordtaket viser til hvor tøffe og gode forhandlere Sp har. Dette stempelet har gitt Sp selvtillit og forhandlingsmakt.

Mister Sp dette imaget, så mister de også en del av sin identitet i politikken.

[ Berit Aalborg: Fordommene mot Sp polariserer ]

Politisk gjennomslag

Dessuten ville partiet gå av uten å høste frukter av sine store gjennomslag i dette regjeringssamarbeidet. Kroneksemplet er årets jordbruksoppgjør. Mange vil si at det store gjennomslaget bøndene fikk var helt nødvendig for at næringen skulle overleve. Samtidig bør det ikke være tvil om at en regjering uten Sp ville gitt et betydelig dårligere tilbud til bøndene. Det Sp fikk gjennomslag for var en politisk bragd.

For få dager siden la finansminister Trygve Slagsvold Vedum og statsminister Jonas Gahr Støre fram en omfattende skattepakke, der det ble innført grunnrenteskatt på havbruk og vindkraft og en økning i beskatningen av vannkraft. Til sammen vil det gi anslagsvis 33 milliarder ekstra i skatteinntekter. Forslaget har både gitt ros og kritikk. Men det som virkelig vrir skattepakken om til Sp-politikk er at kommunene får en betydelig andel av skatteinntektene. Dette vil bety mye for mange små kommuner i Distrikts-Norge.

Selvsagt kan Sp finne en grunn som er tung nok til at de trekker seg ut av regjeringen. Men å trekke partiet ut på grunn av dårlige målinger vil være ulikt Sp. Gode jordbruksoppgjør og sikring av småkommuner er eksempler på saker som gjør at Sp ser nytten av å sitte i regjering.

Sp kan tåle både kritikk, dårlige målinger og harde tak. Så lenge de har realpolitisk gjennomslag, blir de sittende i regjering.