Kommentar

Mye står på spill

Kirkemøtet har et stort ansvar for at vedtaket om kirkeorganisering ikke blir en slagmark etter Kirkemøtet.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den kirkelige organiseringsdebatten har vært seig og full av motstridende interesser. Det er ikke så rart, siden Den norske kirke er den største sivile aktøren i Norge. Kirken har flere millioner medlemmer, mange tusen ansatte, tillitsvalgte, frivillige og flere interessegrupper. Det pågående Kirkemøtet skal i starten av neste uke fatte et vedtak og stake ut veien videre.

Viktig og nødvendig prosess

Så er det viktig å slå fast at prosessen med kirkelig organisering har vært helt nødvendig. Selv om denne prosessen kunne vært kortet ned både i tid og omfang, har den bevisstgjort store deler av kirken. Som et medlem av Kirkemøtet formulerte det etter åpningen onsdag: Uansett vedtak, forstår vi hverandre bedre.

Denne uttalelsen står i sterk kontrast til de som mener kirken burde brukt tiden på viktigere oppgaver. En av dem som har framført dette budskapet nylig, er Aftenpostens Frank Rossavik i kommentaren «Har ikke kirkefolket noe viktig å diskutere?»

Svaret på spørsmål er enkelt: Jo, Den norske kirke har viktigere spørsmål å diskutere. Nettopp derfor må en hensiktsmessig organisering og økt bevisstgjøring om ulike hensyn være på plass. Prosessen med kirkelig organisering handler i bunn og grunn om å sette kirken i stand å utføre sitt viktigste ærend: Å forkynne evangeliet i ord og handlinger.

Dersom Kirkemøtet avsluttes med et vedtak som splitter kirken hardt, vil splittelsen prege kirken i lang tid fremover.

—  Berit Aalborg

Når Rossavik og andre stiller dette spørsmålet, viser de med all tydelighet at de ikke har tatt innover seg hva kirkelig organisering handler om. Spørsmålet er like håpløst som å sette spørsmålstegn ved nødvendighetene av debatt om ytringsfrihet i det offentlige. For kunne vi ikke like gjerne bruke tiden på å praktisere ytringsfriheten? Må vi også diskutere den?

Debatten om ytringsfrihet og debatten om kirkelig organisering har det til felles at de handler om rammer og bevisstgjøring.

Når Rossavik i samme åndedraget hevder at kirken er for defensiv og for lite synlig – så er jo dette et av spørsmålene den kirkelige organiseringen handler om: Hvordan kan kirken organisere seg for å bruke kreftene sine godt? Hvordan kan biskopenes rolle styrkes? Hvordan kan prester og andre kirkelige ansatte bruke sin viktige kompetanse i møte med mennesker som trenger dem? Og ikke minst: Hvordan kan kirken som arbeidsgiver organisere seg best mulig, slik at alle de kirkelig ansatte får gjort jobben sin? Det handler om hvordan vår mangslungne kirke frigjør sine krefter til å gjøre det som er dens rolle: Å forkynne Guds ord i en urolig verden.

Alle modellene har svakheter

Den mest kontroversielle delen av den kirkelige organiseringen handler om arbeidsgiveransvar for kirkelige ansatte. Kirkerådet har lagt fram tre modeller, og anbefalt én av dem.

Den første modellen legger opp til at alle kirkelige ansatte som jobber lokalt skal være ansatt i den den lokale kirken og ha fellesrådene som arbeidsgiver. I praksis betyr det at prestene ikke lenger har den sentrale kirken som arbeidsgiver. De som ønsker denne modellen er opptatt av den lokale kirkens forankringen i sine kommuner. Flere omtaler dette som KA-modellen, fordi Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har jobbet for den, og trolig vil styrke sin rolle internt i kirken som rådgiver for fellesrådene. Presteforeningen er svært kritisk til modellen. Noen mener denne modellen vil bevege folkekirken mer i retning av en frikirkelig organisering.

Den andre modellen legger opp til at alle de kirkelige ansatte skal være ansatte i den sentrale kirken (rettssubjektet Den norske kirke). Deretter delegeres arbeidsgiveransvaret til fellesrådene. Dette blir ofte kalt preste-modellen, fordi særlig Presteforeningen har jobbet for denne ordningen. Dersom en av de andre modellene blir vedtatt frykter prestene en slags fragmentering i arbeidsgiveransvaret, og peker på at det vil være svært krevende å jobbe som prest med små og svake fellesråd i ryggen. Prestene frykter økte rekrutteringsproblemer dersom de får fellesrådene som arbeidsgiver, siden mange av dem er små og svake.

Den tredje modellen legger opp til at dagens arbeidsgiverlinjer blir videreførte, men at den sentrale kirken delegerer og samler utøvelsen av en del arbeidsgiverfunksjoner til fellesrådene og den lokale kirken. Denne modellen blir ofte omtalt som en kompromiss-modell. Det er denne modellen Kirkerådet har anbefalt. Torsdag morgen ble det også klart at et flertall i den forberedende komiteen på Kirkemøtet anbefaler denne. Svakheten ved modellen er at den er lite utredet og det er mange løse tråder. Dessuten ser denne modellen ut til å forutsette at fellesrådene søker å slå seg sammen til større enheter, slik at de blir robuste nok til å gjøre jobben sin. Flere er usikre på om dette i praksis vil skje. Dersom Kirkemøtet går for et prinsippvedtak på denne modellen vil det kreve mye etterarbeid.

Kirken trenger samhold

Alle disse modellene har sine svakheter og styrker og kan åpenbart forbedres eller utvikles.

Det er likevel viktig og helt nødvendig at årets kirkemøte jobber hardt for å samle bred støtte bak et vedtak om kirkelig organisering. Dersom Kirkemøtet avsluttes med et vedtak som splitter kirken hardt, vil splittelsen prege kirken i lang tid fremover.

Erfaringer fra liknende prosesser i blant annet politiske partier, viser at en sterk splittelse i de øverste organer sjelden fører en organisasjon videre. Tvert imot har slike prosesser en egen evne til å spise opp en organisasjon innenfra. Det er det siste Den norske kirke trenger i en urolig tid der kirkens rolle er uhyre viktig.

I forrige uke skrev Trond Bakkevig, Frank Grimstad og Knut Lundby kronikken Tid for kompromisser. Alle har vært aktive i debatten om kirkelig organisering. Ingen av dem ser «sin modell» i rendyrket form i det såkalte kompromissforslaget. Likevel oppfordrer de Kirkemøtet til å jobbe seg sammen. Det er verdt å lytte til deres budskap.

Tung ansvar

Det ligger et tungt ansvar på hver og en av Kirkemøtets medlemmer: De må alle strekke seg langt for at vedtaket de er med på ikke gjør kirken til en slagmark i årene som kommer. Det vil gå utover kirkens alle viktigste oppgave: Å møte mennesker og forkynne Gud ord.


Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Leder- og kommentarstoff og verdidebatt.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar