Hun så det alltid som et kall

Denne kommentaren ble publisert første gang 9. september 2022.

1. juledag 1952 holder dronning Elizabeth II sin aller første radiosendte juletale til det britiske folk. 26-åringen er tydelig nervøs, men stemmen klar og tydelig når hun kommer med ett eneste ønske fra folket hun skal vise seg å lede i sju tiår fremover:

«Jeg vil be dere alle – uavhengig av religion – om å be for meg den dagen», sier hun med henvisning til kroningen som skal skje et halvt år senere, 2. juni 1953.

Og hun fortsetter:

« ... be om at Gud vil gi meg visdom og styrke til å oppfylle de høytidelige løftene jeg skal gi, og at jeg trofast vil tjene Ham og dere, alle mine livs dager.»

Over 25.000 dager senere sovnet Storbritannias lengstlevende monark ved tronen denne uka stille inn. Og i løpet av alle de dagene, alle de historiske hendelsene, krigene, jordskjelvene, revolusjonene og katastrofene har hun tilsynelatende stått støtt i troa si hele veien.

Det er et sterkt vitnesbyrd om den kristne tro. Særlig når man aner i alle fall en liten brøkdel av de personlige prøvelsene dronningen må ha opplevd underveis i tjenesten.

Snakket lavt og høyt om tro

For den kristne tro preget ikke bare dronningens virke som Church of Englands overhode og troens forsvarer i det offentlige. Troa hennes var også dypt personlig – og hun var opptatt av også å holde den privat og for seg selv. En forfriskende påminnelse om at tro først og fremst er en privatsak og ikke alltid trenger å brettes ut i det vide og brede for å være ekte og betydningsfull.

Samtidig virker det som at det ble stadig viktigere for dronningen også snakke høyt om troa si. Juletalene hennes bar stadig tydeligere preg av det kristne budskapet. De ble også mer personlige. Troa ble selve budskapet hennes ved flere anledninger. I 2016 sa hun følgende i juletalen sin:

«Milliarder av mennesker følger nå Kristi lære og finner i ham det rette lys for deres liv. Jeg er en av dem fordi Kristi eksempel hjelper meg å se verdien av å gjøre små ting med stor kjærlighet, uavhengig av hvem som gjør dem og hva de selv tror på».

Det er ikke vanskelig å tenke seg at det må ha vært betryggende for den britiske dronningen å tenke at oppgaven hennes var et kall fra Gud

—  Elise Kruse

Dronningens tro og måte å prate om den på gjorde inntrykk. Også på noen av verdens mest innflytelsesrike kristne, slik som den amerikanske baptistpastoren Billy Graham:

«Ingen i Storbritannia har vært mer hjertelige mot oss enn Hennes Majestet Dronning Elizabeth II», skriver Graham i sin biografi. Vennskapet de to i mellom har blitt sett på som så oppsiktsvekkende at det ble viet en hel episode til det i Netflix-serien The Crown om dronningens liv.

Et kall fra Gud

Men det var ikke bare Graham som knyttet dronning Elizabeth tett til Gud. Det sies at en tredjedel av den britiske befolkningen i 1952 trodde 26-åringen var utpekt av Gud selv. Også dronning Elizabeth selv har flere ganger gitt uttrykk for at hun så på gjerningen sin som et kall, ikke bare fra folket, men fra Gud.

For oss som lever i en tid der vi sjelden hører noen prate høyt om «kall» i offentligheten, virker det kanskje både pompøst og klamt. Men det er ikke vanskelig å tenke seg at det må også ha vært betryggende for den britiske dronningen å tenke at oppgaven hennes var et kall fra Gud.

Nesten hver kveld skal hun ha knelt ved sengekanten sin og bedt til Gud. Hva hun ba om er mellom henne og Gud, men det går an å tenke seg til at hun noen ganger ba om visdom og styrke. Slik hun selv ba det britiske folk om å be om for henne for snart 70 år siden.

[ NEKROLOG: Dronning Elizabeth var den lengstlevende monarken ved tronen. ]

Gud var med henne

Da prins Philip døde under koronapandemien i fjor, satt dronning Elizabeth mutters alene i kirkeradene og tok et siste farvel med han som stod ved hennes side i 73 år. Det er et av de sterkeste bildene som finnes av henne. Og enda sterkere er det kanskje for oss som tror at dronningen ikke satt der helt alene, men at Gud satt der med henne.

Kjente menneskers troshistorier har ofte en tendens til å få ufortjent mye oppmerksomhet. At vi nå skal snakke om dronning Elizabeths tro faller inn i den kategorien av klisjeer uten nevneverdig betydning for oss vanlige dødelige. Men som vi alltid har visst og nå blitt påminnet: Også dronninger og konger er dødelige.

Likevel har historiene om dem en særegen betydning. Dronning Elizabeths historie er blant verdens mest innholdsrike. Men det er også en historie om en tro som tålte alt, ville alt – men som naturlig nok, ikke fikk til alt.

Med andre ord: En helt vanlig troshistorie om et ganske så ekstraordinært menneske.