Kommentar

Valgte folk kristentroen?

KRISTNING: Kan det tenkes at folk valgte kristentroen frivillig? Og at troen var viktig for Olav Haraldsson, ikke bare makten?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

– Man kan få inntrykk av at troen ikke var så viktig for kongene som brakte kristendommen til Norge. Historikerne lar det bare handle om makt, der kristendommen blir brukt for å bygge opp kongsmakten.

Øystein Morten er også historiker. Men han er religionshistoriker. Og det var han som sa dette på Olavsseminaret Hamar bispedømme arrangerte på Granavollen på Hadeland på lørdag. For ordens skyld: Jeg var også innleder på seminaret.

Hadde med seg prester

Det var i 1015 at den tjue år gamle Olav Haraldsson kom til Hadeland for å få tinget på Opplandene til å velge ham til konge. Han kunne vise til at Harald Hårfagre var hans tippoldefar. Men det var det flere som kunne, for eksempel Rørek Dagsson fra Ringerike. «Du har mindre enn oss som tross alt eier land», lar Snorre ham si i sin saga.

Skyldes avvisningen av tro som motivasjon til fordel for makt at vårt sekulære samfunn ikke forstår troens betydning?

—  Erling Rimehaug

Men tomhendt kom Olav ikke. Han hadde alt vært i viking i åtte år, plyndret og herjet både i England og Spania. Han hadde med seg mye sølv og kunne betale godt til de som ville støtte ham. Og han hadde et par hundre elitekrigere, som kunne tvinge de som ikke ville, noe Rørek senere skulle få merke.

Men han hadde også noe annet med seg: En biskop og flere prester. Ville han mer enn å vinne makten? Var han en misjonær for den kristne tro, som han hadde blitt opplært i av erkebiskop Robert i Rouen to år tidligere?

Olav holdt en tale der på Hadeland, ifølge Snorre. Han nevner ikke innholdet, bare at den ble godt mottatt, og at han ble tatt til konge. På Granavollen i år hadde skuespiller Svein Tindberg fått i oppdrag å holde denne tenkte talen.

En demokratisk kristningskonge?

Tindbergs tale er ikke noen vekkelsestale eller noe krav om underkastelse under en ny tro. Hans kong Olav er åpen om hva han selv tror på, men lar det bli opp til folket selv om de vil innføre kristenretten i lovene. En slags demokratisk kristningskonge.

Dette er selvsagt Tindbergs tolkning. Men det er ikke urimelig å tenke at Olav lå lavt med kristentroen i sitt første møte med folket han ville vinne. Det var nemlig ikke noe strategisk smart trekk å prøve å tvinge kristendommen på folk. Det hadde både Håkon den gode og Olav Tryggvasson fått erfare.

Den som innførte kristendommen med makt i Norge, var faktisk en dansk konge, påpekte Øystein Morten. Det skjedde neste 70 år før Stiklestad. Harald Blåtann styrte både Danmark og Norge på midten av 900-tallet. I 963 gjorde han det ulovlig å blote til de gamle gudene, og han brente hovene som var reist til gudenes ære. Det førte til opprør i Norge, Ladejarlene tok makten og innledet en norrøn renessanse.

Fedrenes skikk

Men var det kristentroen som skapte slik motstand? Øystein Morten, som tidligere har skrevet boken Jakten på Olav den hellige, hadde nå i ettertid gjort en interessant observasjon: I skaldekvadene fra denne tiden nevnes aldri ordet «tro» i religiøs betydning. Derimot snakker skaldene om forfedrenes skikk som kontrast til nye skikker.

Drikkegildene med ofring av hestekjøtt til gudene hadde både en viktig funksjon i å skape sosialt samhold og i å sørge for gode avlinger og et godt liv. Man kunne alltids tro på Kristus og la seg døpe, men de gamle gudene måtte ikke fornærmes ved å nekte dem blot. Det var når kongene krevde at Kristus skulle være eneste gud at folk gjorde opprør.

Den første skalden som snakker om tro i religiøs betydning, var Olav den helliges hirdskald Sigvat, er Mortens observasjon. Det kan altså ha skjedd noe på Olavs tid som gjør at troen får et annet innhold enn bare å få hinsidig hjelp til å leve et materielt sett godt liv.

En sekulær blindflekk?

Tindberg lar Olav være en mann som sliter med dårlig samvittighet for alt han har gjort som viking, slik at biskopen må minne ham om kristendommens kjerne: Nåde og tilgivelse. Om Olav hadde en slik kristentro, kan vi selvsagt ikke vite.

Men det er all grunn til å spørre hvorfor vi ikke skal tro at trosundervisningen og dåpen betydde noe for ham. Skyldes avvisningen av tro som motivasjon til fordel for makt at vårt sekulære samfunn har en blindflekk for tro og hva den kan bety?

Historikerne har allerede måtte omvurdere synet på korstogene. Det gjengse synet om at korsfarerne var ute etter makt og økonomisk vinning, har vist seg å ikke holde stikk. Å være korsfarer var kostbart. Om man i det hele overlevde, kom man hjem langt fattigere enn man reiste ut. Den religiøse overbevisningen, troen på at man tjente Kristus og slapp lettere fra hinsidig straff, kan ha vært motivasjon nok i seg selv.

Ofte blir kristningen av Norge forstått som noe plutselig som skjer med Olav den hellige. Den ene dagen slåss hedningene mot ham, like etter hyller de ham som helgen.

Tok to-tre hundreår

Men kristningen av Norge var en lang prosess, som gikk over minst to-tre hundreår. Gjennom mange generasjoner var religion et hett tema. Men vi ble også stadig mer integrert i det kristne Europa. Så da Olav ni år etter tinget på Hadeland presenterte kristenretten på tinget på Moster, var ikke de kristne forestillingene lenger fremmede og skremmende, men tvert om noe mange hadde tatt til seg. De kan ha vedtatt det av fri vilje.

Dermed er det er ikke bare kongenes tro som har betydning, men også den tro som har spredt seg blant folk i en flere hundre år lang endringsprosess. Det er noe vi vet lite om. Men at denne prosessen ikke skulle dreie seg om religion, både religion som kultur og som tro, det virker svært lite plausibelt.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar