Ortodoks oppgjør

Over noen år har den ortodokse kristentroen interessert meg. Det har gitt mye. En av de ortodokse konvertittene jeg møtte, sa at det ganske enkelt «utvidet min tro» da han fant den ortodokse troen.

Da Russland gikk til krig i februar, ble det klart at patriark Kirill som leder for den største kirken blant de ortodokse, støttet opp under krigen som en kamp mot vestlige verdier. Det var rystende. Hva i det ortodokse kirkelandskapet har gjort dette mulig?

Rive opp giftige røtter

I et intervju i Vårt Land i april sa Cyril Hovorun mye interessant. Hovorun var teologisk rådgiver for Kirill, men sa opp i protest i 2012, etter å ha advart mot ideologien «Russkij mir», «Den russiske verden». Allerede i 2007 opprettet Putin en egen stiftelse for dette, og målet var å samarbeide med kirken og bli en slags redning fra et korrupt vestlig samfunn, som er sekulært, liberalt og har homoparader.

Kanskje er det vi trenger nå, å ta tilbake troen på vår vestlige kultur

Hovorun mener at det er avgjørende å plukke fra hverandre dette farlige verdensbildet. Dagens krig «tvinger oss til å lete etter de giftige røttene, for å rive dem opp».

Ideen om det rene

Hovorun er en viktig stemme, fordi han viser at selv om patriark Kirill er på ville veier, er det ikke slik at Russkij mir er lik ortodoks tro. Deler av ideologien har nok et visst fotfeste blant russisk-ortodokse, og appellerer til andre ortodokse. NTB meldte i helgen at tusenvis av serbisk-ortodokse demonstrerte mot Europride i Beograd. Da regjeringen avblåste, hyllet den serbisk-ortodokse biskopen at regjeringen hadde avlyst «skjendingen av vårt land, vår kirke og vår familie».

Men Hovorun mener at et slikt verdenssyn, på jakt etter det rene, har oppslutning også utenfor Russland, som hos Marine Le Pen, som stilte som fransk presidentkandidat. Han mener tankesettet virker tiltrekkende på mange konservative katolikker og sekulære på ytre høyre. Det minner også om tankesettet hos ekstreme islamister.

Plukke fra hverandre

Kanskje er det på tide å gå inn i denne argumentasjonen. Mye kan kritiseres ved den vestlige verden, og det kan vi gjøre i en kultur der det er rom for debatt om det meste.

Men her og nå kan det være grunn til å si at verdiene som gjør at mange i vest har valgt å støtte og inkludere mennesker med ulike seksuelle legninger, er mer i tråd med kristen tro, enn polarisering og utstøtelse av mennesker som ligger i Russkij mir og den serbisk-ortodokse biskopens tale om skjending.

Slik jeg har oppfattet den ortodokse troen, handler det mest av alt om å være i kontakt med det guddommelige, om bønn, rett tilbedelse, Den guddommelige liturgien – å slippe Guds godhet til. At det finnes legninger som går utenfor tradisjonelle kjønnsroller, behøver ikke være en trussel mot troen.

[ Bare i transhumanismen og ytre fløy av den grønne bevegelsen finner Tom Holland noe «antikristent» ]

Et samfunn bygd på kristentro

Den amerikanske historikeren Tom Holland sa i et intervju her i avisen at da han skrev boken Dominion. The Making of the Western Mind, ville han se på hvor dypt det europeiske samfunnet er forankret i kristendommen. Han var en av mange historikere som ikke hadde sympati for kristendommen, men så at han har undervurdert betydningen av den.

Holland ser sykehusvesen, religionsfrihet, rettigheter for flere seksuelle legninger og en sekulær stat som produkter av kristendommen. Han understreker at tanken om grunnleggende menneskerettigheter er et eksempel, og at den vokste fram fra 1000-tallet sammen med opprettelsen av universiteter, og kaller dette en revolusjon.

[ I denne kirken feires Russlands kriger ]

Være med på ryddingen

Kanskje er det vi trenger nå, å ta tilbake troen på vår vestlige kultur. Det som er styrker ved vår kultur, kan vi løfte fram, og understreke det ved å fortsette å være kontinuerlig selvkritiske.

Kanskje kan vi hente mer fra den ortodokse troen, som også er en del av våre røtter, dersom vi er med på ryddearbeidet som Hovorun etterlyser.

Et av de ortodokse bildene som har vært misbrukt under krigen, er Kristus som seierherre. I ortodoks tro handler det om kjærligheten som seirer over døden, ikke om å vinne territorier for Russland. I det ortodokse kan protestanter oppdage hva vi har mistet på veien gjennom reformasjonen. Det kan gi mer liv i en tro som er mer læreorientert.

En brobygger

24. august døde en av de fremste ortodokse teologene i vest, briten Kallistos Ware. Han skrev som 26-åring boken The Orthodox Church (1963), en introduksjon som fortsatt leses.

Ware var konvertitt. Peter Halldorf har beskrevet ham som «den ortodokse kirken når den er som mest levende, fri for arroganse og obskur nasjonalisme».

I et intervju med Christianity Today i 2011 fikk Ware spørsmålet hva han ville svart, hvis en medpassasjer på et tog ba ham si hva som er kjernen i det kristne budskapet. Wares svar kan være et sted å starte for å finne friske røtter, og avkle giftige.

«Jeg ville svart: ‘Jeg tror på en Gud som elsker menneskeheten så intenst, så totalt, at han selv valgte å bli menneskelig. (...) Kjærligheten Gud har, er så stor at Kristus døde for oss på korset. Men kjærligheten er sterkere enn døden, slik at Jesu død ble etterfulgt av hans oppstandelse (...)’. Alt dette er her for oss gjennom Den hellige ånd som hele veien er virksom. Motivet for inkarnasjonen var ikke Guds behov for rettferdighet eller ære, men hans kjærlighet. Det var det overordnede motivet. ‘For så elsket Gud verden’. Det er der vi må begynne».

[ Advarte mot Kirills farlige prosjekt: – Jeg ble ikke lyttet til ]