Da jeg stemte njet til Gorbatsjov

Vil ikke du også stemme? spurte valgfunksjonæren i den vesle latviske byen jeg har glemt navnet på. Jeg svarte at jeg var norsk statsborger. Men han mente det ikke var noen hindring. Han ville gjerne ha min stemme, i alle fall dersom jeg stemte mot Gorbatsjov.

Selv om han ikke lyktes med det han hadde satt seg fore, så gjorde han verden til et bedre sted.

—  Erling Rimehaug

I et forsøk på å redde Sovjetunionen fra å falle fra hverandre, skrev Mikhail Gorbatsjov ut en folkeavstemming der man skulle svare ja eller nei på om Sovjetunionen skulle bli et fellesskap av selvstendige republikker. Det ble stort sett oppfattet som en avstemming for eller mot Gorbatsjov. Og jeg stemte nei.

Hadde jeg ikke hatt bildet av den svarte bilen til partifunksjonæren utenfor valglokalet med datoen 17. mars og SSSR synlig på plakaten utenfor, ville jeg trodd jeg kanskje husket feil. I leksikon står det nemlig at folket i Latvia to uker før hadde stemt for selvstendighet, og at Gorbatsjovs folkeavstemming derfor ikke ble anerkjent i Latvia. Men Sovjet var fortsatt ikke oppløst, og derfor ble det stemt også i Latvia.

[ Gorbatsjov er død: Han hylles som en mann som endret historiens gang ]

Nobelprisvinneren sendte soldater mot sivile

Bare fire måneder tidligere hadde Gorbatsjov vært i Oslo og mottatt Nobels fredspris. Han var mannen som valgte å ikke sette inn troppene da Berlinmuren falt og Øst-Europa rev seg løs, og dermed lot den kalde krigen slutte i fred. Han gikk inn for åpenhet og gikk foran med atomnedrustning. I Norge var han en helt og et idol. Hva fikk meg til å si nei til ham?

Da jeg kom til Riga, var det kulehull i inngangsdøra og utenfor rommet på hotellet mitt. Det var minner om de sovjetiske OMON-troppene som bare noen uker tidligere hadde skutt flere sivile, blant dem en fjernsynsfotograf i parken utenfor hotellet. Jeg fikk se filmen fra kameraet hans som fortsatt filmer mens han dør. Blomstene sto fortsatt friske der folk hadde blitt skutt. Gorbatsjov hadde ansvaret for dette.

Jeg kom dessuten til Riga fra Vilnius, der jeg traff en ung jente som fortsatt var i sjokk etter å ha opplevd sovjetstyrkenes drap på sivile ved fjernsynstårnet 13. januar. Også der var Gorbatsjov den store skurken.

Skulle berge Sovjetunionen

Det samme skulle jeg for øvrig få høre da jeg senere kom til Georgia. Der var Gorbatsjov forhatt fordi hans soldater hadde drept fredelige demonstranter med spader i Tblisi 9. april 1989. I januar 1990 hadde han også sendt hele 26.000 mann inn i Baku, der flere hundre sivile aserbadsjanere ble drept – etter at Sovjet først ikke hadde gjort noe for å forhindre massakren på armenere i byen.

Etter å ha latt Øst-Europa forlate Sovjetblokken i fred, satte Gorbatsjov nemlig hardt mot hardt for å holde selve Sovjetunionen samlet. Ingen Sovjetrepublikker skulle få forlate unionen. Der har han etterlatt seg en arv til Vladimir Putin, som han ellers de senere årene har vært en sterk kritiker av.

Det hjalp uansett ikke. Noen måneder senere gjorde hans motstandere kupp. Gorbatsjov ble berget av Russlands partisjef Boris Jeltsin. Hvoretter Jeltsin ganske enkelt utmanøvrerte ham ved å oppløse Sovjetunionen og la Gorbatsjov stå igjen som leder for noe som ikke eksisterte.

Troende kommunist

Det var Jeltsin som ledet landet inn i det kaos og den økonomiske katastrofen som endte opp med at Putin grep tøylene. Men i Russland får fortsatt Gorbatsjov skylden for alt som gikk galt. Denne sørgelige slutten på Mikhails Gorbatsjovs ledertid kan likevel ikke overskygge den historiske rollen han kom til å spille.

Mikhail Gorbatsjov var en troende kommunist og tilhenger av Lenin. Men han innså på 1980-tallet at Sovjetunionen var i dyp krise og bare kunne reddes av omfattende reformer. Da han overraskende fikk makten i 1985 fra de aldrende gubbene som hadde gitt opp å holde på kontrollen, satte han i gang det som gjorde to russiske ord til allemannseie: Glasnost og perestrojka. Åpenhet og reform.

Dessverre for ham var forvitringen kommet for langt til at det nyttet med langsom reform. Åpenheten var som å ta lokket av en trykk-koker. Avviklingen av sovjetsystemet gikk for fort, og folk fikk dårligere kår. Det hjalp ikke på Gorbatsjovs popularitet at han satte kampen mot alkohol øverst på dagsorden. Ganske riktig var alkoholmisbruk det verste ondet i sovjetsamfunnet. Men når folk også mistet trøsten fra vodkaflasken, rettet man sinnet mot Gorbatsjov.

Upopulær hjemme, bejublet i Vest

På hjemmebane var han upopulær og i de landene som var tvunget inn i Sovjetunionen var han forhatt. Men i Vesten var han bejublet og beundret. Og med god grunn. For han gjorde jo slutt på den kalde krigen som hadde ligget over oss som knugende frykt i tiår etter tiår. Han skapte håp om å slippe unna trusselen fra atomvåpnene.

Det er all grunn til å tro at han ønsket å utrettet noe godt både for sine egne landsmenn og for verden. Den oppgaven han påtok seg viste seg å være altfor stor. Men han prøvde, og selv om han mislyktes med det han hadde satt seg fore, så gjorde han verden til et bedre sted.

Likevel holder jeg fast ved at det var riktig å stemme njet til ham. For hans kamp for å hindre at undertrykte land fikk friheten kaster lange skygger inn i dagens situasjon, der den kalde krigen er på vei tilbake.

[ Arven fra Sovjetunionen lever videre ]