Farligere enn Putin?

Det er gode grunner til å regne krigen mot Ukraina som en avgjørende kamp mellom vestlig demokrati og autoritært styre. Det handler om mer enn territorium. Putin vil hindre vestlig demokrati i å få fotfeste i det han betrakter som russisk kjerneland.

Kanskje håpet han også å svekke EUs samhold og slå sprekker i Nato. Så langt har resultatet vært det motsatte: EU har samlet seg om både langtrekkende sanksjoner og om en plan for å gjøre seg uavhengig av Russland som energileverandør. Og Nato har stått samlet og under Jens Stoltenbergs ledelse vist en evne til å balansere mellom å støtte Ukrainas kamp og hindre at det bryter ut en storkrig.

Men holder vi ut?

Den russiske krigsmaskinen har stanset opp. Men det betyr ikke at Putin har gitt opp. Ukraina har vist at de kan ta tilbake tapt terreng. Men å erobre tilbake hele Donbas og Krym synes svært langt unna. Dermed går det mot en langvarig stillingskrig.

Appellen om solidaritet med Ukraina bli oppfattet som et forsøk på å fraskrive seg ansvaret for stadig økende priser

—  Erling Rimehaug

Da blir det spørsmål om hvor lenge enigheten i EU og Nato holder. Når vinteren kommer og energiprisene går til himmels, når energien kanskje blir rasjonert og matvareprisene fortsetter å stige, når folk mister jobbene - da kan det bli vanskeligere.

Derfor er jeg tvilende til hvor fornuftig det er å appellere til folk om å godta høye priser som en solidaritetshandling med Ukraina. Saklig sett er det en sammenheng her: Noe av prisøkningen skyldes sanksjonene og forsøket på å bli uavhengig av russisk gass. Men det er ikke hele forklaringen. Da kan appellen om solidaritet med Ukraina bli oppfattet som et forsøk på å fraskrive seg ansvaret og skyve hensynet til Ukraina foran seg.

[ Jevhenija Bjelorusets viser hvor utmattende krigslivet er ]

Tilliten blir avgjørende

Her ligger nemlig nøkkelen til å holde ut og holde sammen: I tilliten til de ansvarlige politikernes kompetanse, ærlighet og vilje til å gjøre det beste for folk. De svekkede levekårene folk merker er i ferd med å tære på denne tilliten.

Vi ser det her i Norge i den synkende oppslutningen om Jonas Gahr Støre. Men belastningen på folk er større i mange andre land. Og der er også politikernes tillitskapital langt svakere fra før. Flere land står også foran krevende lederskifter.

Angela Merkel var EUs samlende autoritet. Olaf Scholz er foreløpig ingen erstatter. Han har virket vag og vaklende. Populariteten hans hjemme er nede på 25 prosent. Og Tyskland er det mest utsatte landet for virkningene av Putins energiutpressing og sanksjonene mot Russland. Om det blir økonomisk krise, kan det også bli politisk krise.

EU mangler ledere

I Merkels fravær er det Emmanuel Macron i Frankrike som står som EUs leder. Han har mistet flertallet i parlamentet, og sliter på hjemmebane. Og når det gjelder EUs framtid har det blitt mange store ord og liten gjennomføringsevne, delvis fordi han er en solospiller som ikke evner å skape koalisjoner.

I EU hadde han en alliert i Italias Mario Draghi. Men nå er han ute, og det som ligger an til å komme i stedet, er arvtakeren til Mussolinis fascister, Giorgia Meloni i partiet «Italias brødre». Hun framstiller seg selv som en vanlig konservativ, og tar avstand fra fascismen. Men om hun vinner i Italia, vil hun nok stå nærmere Viktor Orban i Ungarn enn Emmanuel Macron.

Boris Johnson har midt i alt det rare han ellers har gjort ført en fast linje i Ukraina. Men nå er han på vei ut. Partiet hans er splittet, og Labour har ikke maktet å stå fram som et solid alternativ.

[ Caroline Serck-Hanssen: Den ortodokse kirken i Ukraina - hva nå? ]

Ytre høyre på vei tilbake

Mens ytre høyre var i tilbakegang under pandemien, kan det nå se ut som de er i ferd med å komme tilbake flere steder. Når økte priser for alvor slår ut i folks levekår, kan de komme til å sanke inn misnøyen. Selv om Marine Le Pen tapte for Macron, kan hennes parti under en ny leder ligge godt an til å overta når Macron må gi seg. Han har ikke dyrket fram noen arvtakere i det politiske sentrum.

USA har under Joe Biden stått fram som et samlende sentrum i forsvaret for demokrati og fast linje mot Putin. Kongressvalget til høsten kan komme til å svekke ham. Og om to år truer Donald Trump med å ta over. Hans beundring for Putin og hans dårlige forhold til Zelensky lover ikke godt for Ukraina. Kan krigen være over når den tid kommer at han eller en republikaner med hans agenda tar kontrollen?

[ Datter av kjent russisk ultranasjonalist drept i attentat ved Moskva ]

Demokrati kan komme i miskreditt

Det går selvsagt an å håpe at sanksjonene svekker Russland såpass mye at Putin må be om godt vær. Men så langt ser det til at russisk økonomi ikke er alvorlig rammet. Dessuten er det grunn til å tenke over hva slags sanksjoner som skal brukes - eventuelt utvides. Det er lett å forstå at man vil straffe Putin. Men dersom sanksjonene skader oss mer enn det skader Russland, kan han oppleve dem som en hjelp. Og det kan bli vanskelig å forsvare dem for folk i Vest.

Den splittelsen vi ser i USA, kan komme til å dukke opp her også hvis folk opplever manglende forståelse og manglende vilje til å ta deres situasjon på alvor. Da kan det være mer enn Ukraina som står på spill.

Vi vet fra før at det som kan sette demokratiet i miskreditt, er når splittelse og manglende evne til å samle seg om nødvendige politiske kompromisser ender opp i handlingslammelse. Det er da man begynner å se etter sterke ledere og mer kraftfulle beslutningsprosesser. Slikt er langt farligere enn Putin.