Denne teksten handler egentlig mer om liv enn om død, og litt om at jeg på fjerde date tok en fyr med til Vår frelsers gravlund for å hilse på mennesker jeg ser opp til og sitte under favoritt-treet for å snakke om livet.
«Vi samles igjen!» står det med gullskrift på et svart jernkors på kirkegården. Da det var lockdown og karantener var det noe trøstefullt og humoristisk over å lese det. Jeg delte et bilde av korset på Instagram. Det ble tolket på like mange måter som antallet som hadde sett det og ble et interessant sosialt eksperiment.
Sakte nedtelling
Jeg har ved tre ulike sammenhenger det siste halvåret fortalt venner at våren gjør meg litt trist. Hver vår er enda en til jeg får oppleve, en gave jeg er takknemlig for. Men jeg kan bli tårefull av tanken på at dette betyr at det er én vår mindre i livet. Jeg elsker våren, den er full av liv.
Død burde ikke bare være et samtaletema når det er snakk om aktiv dødshjelp og gravferdspolitikk, men over kaffekoppen
— Edel-Marie Haukland
Reaksjonen til vennene mine kom like brått på meg som mitt utsagn kom på mine venner. Kroppsspråket viste at dette var en smule ubehagelig. Det kan jeg jo forstå. Jeg er 25 år og har et stort behov for å snakke om død. Alle jevnaldrende er ikke helt der.
Døden over kaffekoppen
Paulus spør «Død, hvor er din brodd?». De fleste kan vise ham hvor brodden har gjort skade på sårbar hud. Den gjør ofte vondt, for den som dør og de som er igjen. Ikke bare når vi mister en nær, men også når vi mister forbilder. Ikke bare når vi mister en vi er glad i, men også når det er brutte relasjoner som ikke fikk sin gjenopprettelse.
Død burde ikke bare være et samtaletema når det er snakk om aktiv dødshjelp og gravferdspolitikk, men over kaffekoppen. For meg er det et tema som klør litt, det er like ubehagelig og uimotståelig som sommerens første myggstikk. En generasjon som snakker relativt åpent om sex, politikk og penger på fest kan kanskje også ta døden inn i varmen.
Kan det være like greit å ikke bare forsone seg, men også forberede seg på at vi skal dø?
— Edel-Marie Haukland
Det er det mest selvfølgelige av alt. At vi alle skal dø en dag. At vi skal miste noen en dag. Jeg hater tanken, og muligens er det derfor jeg må snakke om det, skrive om det, for å forsøke å forstå, for å forsone meg, forberede meg. Jeg har et lite, naivt håp om at disse forberedelsene kan gjøre det enklere å være til stede om katastrofen inntreffer i mitt og andres liv. Noen sier de opplever ungdomstida som en tid de var udødelige, men kan det være like greit å ikke bare forsone seg, men også forberede seg på at vi skal dø?
3 700 skjeletter
Det er mye å lære av å gå rundt på en kirkegård. Welhaven hilser jeg ofte på. På bautaen hans står det: «Striden for det gode er evigt ny og vexlende i art». Gravstøttene forteller om savn, om identitet og verdier. Om liv i kamp, om profesjon og familiebånd. De forteller ikke alt, men om noe av det som står igjen etter et liv.
Tre tusen syv hundre skjeletter vitnet om min egen kropps fremtidsutsikter. For ei som er veldig glad i en god cappuccino var det selvsagt at vi skulle innom Capuchin-krypten da vi reiste til Roma i sommer. Krypten er en serie små kapeller som ligger under en av kirkene i byen, og inneholder levningene etter et stort antall munker. Det er ikke det vanligste reisemålet for en romantisk ferietur, men definitivt noe som huskes.
I den første krypten står det skrevet: «What you are now, we used to be; What we are now, you will be.» For en påminnelse! På tross av det noe morbide med alle knoklene, spesielt lysekronene av skjeletter, var det også vakkert. Nært. Ufarlig.
[ Ungdom har klart seg bedre enn forventet under pandemien ]
Begravelsesplanlegging
På en biltur senere i sommer, på vei tilbake til hytta, sang vi på en salme vi liker godt. Da vi kom til siste vers gikk det opp for meg at dette kunne være en fin salme i en begravelse. «Kom nærmere, og bli hos meg! Det mørkner, og kanskje lysner det igjen på ny.» Hvorfor ikke synge Ylva Eggehorns ord i min egen begravelse?
Jeg åpnet et nytt notat på mobilen. «Begravelsen» ble overskrifta. Jeg tastet raskt inn to salmer og en bibeltekst. Ivrig som jeg ble begynte jeg også på en liste over siste ønsker. Hvem som skal få dagbøkene mine, for eksempel. Og at jeg helst vil ligge ved havet, ikke fordi det vil være så viktig for meg da, men fordi tanken gir meg trøst nå.
Jeg vet ikke hva som skjer etter døden. Men når jeg snakker om skjelettene i Roma, gravstøttene på kirkegården og mitt lille notat på mobilen så lærer jeg om livet mitt slik det er akkurat nå, i lys av det som en dag skal komme.