The Sends kritikere fryktet usunn karismatikk. Hva ble resultatet?

«På grunn av denne dagen, skal noen av dere fortelle deres framtidige barn og barnebarn: ‘Jeg var på Telenor Arena da Gud utøste sin ånd!’»

Det oste av forventning i åpningstalen til den amerikanske Youth With A Mission-lederen Andy Byrd, under The Send på Telenor Arena 25. juni.

Med over 9.000 deltakere var misjonskonferansen trolig den største tverrkirkelige ansamlingen av norske kristne på flere tiår. Målet: Å mobilisere til radikal etterfølgelse av Jesus og misjonsengasjement.

Så hva skal jeg si, hvis mine eventuelle barn og barnebarn spør hvor jeg var? At jeg var bortreist. Men til gjengjeld har jeg sett talene fra det tolv timer lange arrangementet i opptak.

Mens en stor bredde av kristne ungdomsorganisasjoner sluttet opp om arrangementet, var det også gjenstand for debatt i forkant. Fikk kritikerne rett i sine forutsigelser?

All in-debatten

At jeg ikke var til stede, gir meg selvsagt et noe begrenset utgangspunkt for å mene noe.

Jeg var ikke blant dem som stod midt i salen og kjente kjærligheten til Jesus bruse opp på innsiden, og som opplevde at kallet til å gå «hvor som helst» for evangeliets skyld ga gjenklang. Eller blant dem som følte seg alene som kristne før de kom, men som gikk derfra stolte over å dele troen sin med så mange andre. Eller de som så hendene rundt seg stige til værs og følte seg mer og mer fremmedgjort for både troen og sine medkristne. For det var nok noen av dem der og.

Men jeg kan si noe om det som ble sagt fra plattformen.

I forkant har The Sends slagord «all in for Jesus» blitt særlig mye diskutert. Ble sluttresultatet en snever «dropp utdannelse for å spre evangeliet til Jesu gjenkomst»-forkynnelse, eller ble det presentert en helhetlig visjon for livet?

[ Stolt og rørt etter gjennomføringa av The Send ]

Villighet til «å gå»

Gjennom dagen ble deltakerne oppfordret til å engasjere seg i ulike misjonsfelt. Noen vil si at utvalget kunne vært bredere, for eksempel ved å legge mer vekt på kamp for sosial rettferdighet og klima. Mye dreide seg om klassisk evangelisering, altså å dele kristen tro med ikke-troende, men det ble også oppfordret til å engasjere seg i samfunnet og vise nestekjærlighet i praksis.

Jeg oppfattet ikke at Guds kall ble presentert som en motsetning til utdannelse, yrkesliv eller generell sunnhet. Å gå «all in» ble beskrevet som en radikal hengivelse til å leve helhjertet for Gud der man er, enten det er på skole, i nabolaget sitt, på jobb – eller i en heltids kristen tjeneste.

Hva hengivelsen innebærer, foruten et hverdagsliv med bønn, bibellesing og praktisk handling, ble i stor grad opp til folk å definere selv. Det henger trolig sammen med talernes overbevisning om at Den hellige ånd vil meisle ut de øvrige detaljene i kompaniskap med den enkelte.

Det er ikke spesielt uvanlig for kristne å tro at Gud gir seg til kjenne på måter som merkes.

—  Morten Marius Larsen

Flere talere la imidlertid stor vekt på viktigheten av å «legge ned sin egen vilje» for å følge Guds vilje. Mot slutten løftet mennesker over hele salen skoene sine i været som et tegn på at de var villige til å «gå hvor som helst når som helst for evangeliet».

Er en sånn hengivelse skadelig?

Det kommer nok helt an på hva de ulike deltakerne tror Guds vilje består i og hvilket rom den gir for menneskelighet.

For organisasjonene som skal følge opp deltakerne videre, kan den radikale villigheten føre til mye engasjement i godt og verdifullt arbeid. Samtidig har man tidligere sett at unges villighet til å gi avkall på sin egen vilje kan misbrukes kraftig. Derfor hviler det et stort ansvar på de som former unge kristnes bilde av hva Gud vil med livene deres.

[ Stort intervju med The Send-taler Francis Chan ]

Usunn karismatikk?

På tross av bred oppslutning blant kristne organisasjoner, hadde arrangementet et tydelig karismatisk tyngdepunkt.

Utenom et åpningsshow med gruppen Oslo Soul Teens, var musikken preget av moderne lovsang med mye fokus på Den hellige ånds nærvær. Overbevisningen om at Den hellige ånd fylte rommet på en spesiell måte, som kunne berøre og forvandle enkeltmennesker, fremstod som et grunnleggende premiss gjennom hele arrangementet.

Det kom blant annet til uttrykk gjennom bønner hvor Den hellige ånd ble oppfordret til å «komme», «fylle mennesker», «bryte frykt» og «utøse mot og tro». Ikke minst var det en sterk forventning om at Gud ville kalle mennesker til misjon.

Var det usunn karismatikk under The Send, slik enkelte kritikere fryktet?

Det hviler et stort ansvar på de som former unge kristnes bilde av hva Gud vil med livene deres

Bønn om helbredelse

Man kan helt sikkert problematisere vekten som ble lagt på Den hellige ånd, men det er ikke spesielt uvanlig for kristne å tro at Gud gir seg til kjenne på måter som merkes.

Derimot vil nok mange reagere på en tilsynelatende spontan helbredelses-sekvens mot slutten av programmet hvor det ble sagt at Gud ville helbrede sykdommer og «sette fri» fra både depresjoner og selvmordstanker til de som ville ta imot.

Her hevdet en av talerne at han fikk «kunnskapsord», altså åpenbaringer fra Gud, om hvilke sykdommer mennesker i salen hadde. Folk ble bedt om å veive med hånden når ulike sykdommer ble listet opp, før det ble proklamert at sykdommene ville forsvinne i Jesu navn.

Mange kristne vil synes at slike praksiser er spekulative. Du trenger ikke være sertifisert profet for å treffe, når du forutser at noen har astma, svulst eller hofteskade i en sal med over 9.000 mennesker. Og å skape forventninger om at psykiske lidelser kan forsvinne så lettvint, er svært alvorlig og uansvarlig.

[ Drømmetall for Laget og Navigatørene etter The Send ]

Tiden vil vise

På tross av denne merkelige avstikkeren fra hovedbudskapet, så tror jeg The Send i stor grad lyktes med det de ville oppnå: Å skape et positivt misjonsengasjement, særlig blant unge.

Så vil tiden vise om arrangementet på Telenor Arena blir snakket om blant framtidige barnebarn, og hvilket ordelag de tilstedeværende da vil bruke.