Kommentar

Pastoren skal tie i forsamlingen

Du bør helst ikke være kristen hvis du har upopulære meninger i dagens debattklima.

h

Forhenværende statsminister Kjell Magne Bondevik møtte flere ganger Irans president Mohammed Khatami til dialog. Den gangen ble det vitset om at det var ledere for to prestestyrer som møttes. Bondevik er ordinert prest, men har alltid jobbet som politiker. Irans presteledere står i en annen posisjon, der de er ledere nettopp i egenskap av å være geistlige og skriftlærde.

Men Bondevik var ikke statsminister fordi han var prest. Han var statsminister fordi partiet hans hadde gjort det godt i et demokratisk valg. Vitsene som ble slått på Bondeviks bekostning bar dermed et budskap om at alle skal kunne velges til statsministere i Norge – med mindre de har presteutdannelse. Særlig demokratisk kan det budskapet ikke kalles.

Skjult agenda?

Da Lars Martin Lillevold uttalte seg til NRK om undervisningen sønnen hans fikk om kjønnsidentitet i skolen, ble mange lesere rasende. NRK hadde i første versjon av saken nemlig ikke opplyst at Lillevold ikke bare var far, men også pastor i Bamble frikirke.

Blant dem som var kritiske til NRKs manglende opplysning, var VGs debattleder Hans Petter Sjøli. Terje Emberland, forsker ved HL-senteret, kalte NRKs utelatelse «hjernedød», og anklaget kanalen for å være «mikrofonstativ for kristenkonservativ propaganda». Det er svært sterke ord fra en vitenskapelig ansatt ved et senter som er opprettet for å ivareta minoriteter. På Trønderdebatt knyttet Sven Henriksen Lillevold til homoterapi, uvisst av hvilken grunn. Mange flere har kastet seg på.

De som er uenige med Lillevold bør være det fordi de er uenige, ikke fordi han har en bestemt jobb eller et bestemt livssyn

—  Åste Dokka

Vi må anta at de sinte leserne mente at Lillevold enten ikke har rett til å bli sitert av NRK fordi han er kristen, eller i det minste at budskapet hans ville bli oppfattet på en annen måte dersom leserne hadde fått opplysningen uten å google. Det første poenget må absolutt avvises: Alle har ytringsfrihet i Norge, uansett livssyn. Det andre er mer interessant å diskutere.

Relevansen i et livssyn

Hvis vi hadde visst at Lillevold var pastor, hadde vi kanskje tenkt at han sa det han sa fordi han tror på Gud. I så fall er det rimelig irrelevant for ytringen. Men hadde Lillevold en skjult agenda? Vel, han hadde i alle fall en åpen agenda, nemlig det han faktisk uttalte til NRK. Og Lillevold argumenterer helt allment, alle kan forstå hva han sier. De som er uenige med ham bør være uenige fordi det han sier ikke stemmer med deres virkelighetsoppfatning – ikke fordi han har en bestemt jobb eller et bestemt livssyn.

Hvis det er relevant at Lillevold er kristen, er det også relevant å oppgi livssynet til alle andre som uttaler seg i saken

—  Åste Dokka

NRKs utelatelse i første runde kan diskuteres, men plikten til å oppgi yrke er likevel ikke åpenbar. For hva er relevansen? Frikirken har akkurat nå gående en debatt om LHBT-spørsmål, og for alt vi vet kan Lillevold tilhøre den liberale fløyen. Ingenting er sagt om hans generelle ståsted i kjønnsdebatten hvis man opplyser om hans arbeidssted. Når ytre høyre krever at kriminelles fødested skal oppgis i media, er noe av den samme logikken i sving. Det er alltid tilfredsstillende å få bekreftet sine fordommer. Men hvis det er relevant at Lillevold er kristen, er det også relevant å oppgi livssynet til alle andre som uttaler seg i saken.

Det krever stort mot å fronte et upopulært standpunkt i kontroversielle saker. Men i tillegg viser denne stormen på tradisjonelle og sosiale medier med all mulig tydelighet at det er enda verre dersom man i tillegg er kristen.

Den motstanden Lillevold ble møtt med er uttrykk for et presset ytringsrom. Debatten om kjønn og legning er ekstremt polarisert i norsk offentlighet, og det er slett ikke bare de konservatives skyld. Moderate stemmer, som advarer om mulige konsekvenser av en liberal utskriving av hormoner til ungdom, eller synes en lærer er litt vel innpåsliten om han skal vite hvilket kjønn 8-åringen føler seg som den dagen, møter sterk latterliggjøring og mistenkeliggjøring. Enten er man i båsen for mangfold og toleranse, eller så må man finne seg i å bli plassert i den innerst i fjøset, for bakstreverske mørkemenn. De fleste er enige om at barn skal lære om kjønns- og legningsmangfold i skolen, uten at alle dermed synes at ethvert barn må pålegges et personlig identitetspolitisk prosjekt. Det må vi ha rom for at de ytrer.

Hvem har makta?

Norge har en tusenårig kristen historie. Over 70 prosent av oss er medlem av et kristent trossamfunn. Dermed kan det framstå som om kristendommen er hegemonisk, har makta, og følgelig at man sparker oppover hvis man kritiserer et kristent menneskes standpunkter.

Men det finnes også en annen fortelling om livssyn i Norge. Der er det tradisjonelle hegemoniet snudd på hodet. HEFs Oslo-leder Roar Johnsen hevdet i denne avisa forrige uke at folk flest i Norge er humanister. Det stemmer sikkert, all den tid de fleste kristne er humanister, men det var ikke det Johnsen mente. I følge hans fortelling er majoriteten sekulær.

Når twitter-mobben tenker at de angriper en stor og mektig organisasjon, bør de vite at de også går etter den eneste kristne gutten i klassen

—  Åste Dokka

Og slik oppleves nok virkeligheten for mange kristne: Barn som går jevnlig til gudstjeneste er ofte et veldig lite i mindretall i klassen. Menighetsansatte landet over opplever seg svært alene. De kjemper hver dag med små ressurser for å få menighetslivet til å gå rundt, men blir behandlet som representanter for en stor, mektig og undertrykkende organisasjon med balletak på samfunn og kultur.

En del av kristnes erfaring i Norge er å bli sett ned på, uglesett og marginalisert. Når twitter-mobben kanskje tenker at de angriper en stor og mektig organisasjon, bør de vite at de også går etter den eneste kristne gutten i klassen. Kanskje skulle de heller lyttet til hva han har på hjertet. En bevegelse som hyller mangfold, må også hylle meningsmangfold.

Saken er oppdatert med rettelser 21. juni 2022.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar