Jeg vet ikke hva slags telefon Mark Radetic har i lommen sin. Kanskje er den både smart og ny, stappfull av apper som brukes jevnt og trutt. Kanskje har Radetic, som meg, rundt fire timer på den lille skjermen hver eneste dag. Men da den amerikanske mannen fikk se golfspilleren Tiger Woods på nært hold for fire uker siden, lot han telefonen ligge i lommen.
Ett døgn senere var Radetic en aldri så liten sensasjon på internett. En Twitter-bruker hadde lagt merke til den konsentrerte mannen. «Ingen mobiltelefon. Bare en mann som ser på Tiger med en øl», skrev han.
Kort tid senere hadde innlegget over 160.000 likerklikk.
Smartlivet
I gamle dager, det vil si for 20 år siden, spurte vi om autografen da vi støtte på kjendiser. At vi nå drar telefonen opp av lommen for å ta en selfie, er ikke et problem i seg selv. Problemet er at vi gjør det hele tiden, og såpass ofte at mange telefoner tilbringer mer tid i klamme hender enn i bukselommen.
Det er lite som har utfordret vår evne til oppmerksomhet så mye som smarttelefonen. Når leste du forrige gang 50 sider av en roman uten å sjekke telefonen? Hvor lenge klarer du deg uten sosiale medier? Husker du forrige gang du jobbet i dyp konsentrasjon over lang tid? At du kjedet deg? At du betraktet omgivelsene dine i stedet for å synke inn i telefonen da du måtte vente på noen?
«Aldri har det vært lettere å finne lindring når oppgavene vi har foran oss er kjedelige, krevende eller skremmende. Og aldri har det vært vanskeligere å beholde kontrollen over oppmerksomheten», skriver Eivind Buene i essaysamlingen Nye Privilegier. I boken argumenterer komponisten og forfatteren for at det ikke burde være fremmed for oss å skape rutiner og regler for «smartlivet» – rett og slett lage strukturer som gir motstand til hendenes automatiske famling etter den lille skjermen.
«Kanskje slette Facebook- og Twitter-appene fra telefonen, slik at man må søke opp tjenesten aktivt når man trenger den. Skru av varslinger som stykker opp konsentrasjonen i bytte mot stadige små bekreftelser på at noen liker deg, et eller annet sted i din digitale vennekrets. Muligens skaffe en app som forteller deg hvor mye tid du bruker på de ulike appene», skriver Buene.
Det er gode råd, men vanskelig å følge. Buene selv våger ikke å prøve engang. Han har valgt bort hele smarttelefonen for ikke å sette konsentrasjonen på spill. Selv prøvde jeg ett av rådene høsten 2019. Jeg slettet Instagram-appen på telefonen, og merket først da hvor mye tid den hadde stjålet fra meg. Ved hvert minste avbrekk tok jeg telefonen opp fra lommen. Jeg dro fingrene over den for å se siste nytt. Nå er det befriende å slippe å dokumentere alt jeg er med på. Betyr det at jeg bruker mindre tid på telefonen? Nei, jeg fant dessverre nye apper.
Det er lite som har utfordret vår evne til oppmerksomhet så mye som smarttelefonen
— Thomas Espevik
Konsentrasjon
Mange av oss som er gamle nok til å ha opplevd en oppvekst uten smarte telefoner, sliter med å lage gode rutiner og regler for bruk av skjerm. Da kan vi bare forestille hva slags problem dagens barn vil få – både med skjermbruk og konsentrasjon.
For noen år siden intervjuet jeg en bekymret forfatter for Klassekampen. Bjørn Sortland var redd for at mange av dagens barn aldri lærer seg konsentrasjonen som trengs for å komme seg gjennom det som tidligere ble sett på som lettleste bøker. «Barn lærer seg å hoppe videre så fort noe blir tungt eller kjedelig», sa han om den oppvoksende generasjonens mobilbruk.
På årets Litteraturfestival på Lillehammer bekreftet forfatter Steffen Sørum bildet. Han har skrevet en lang rekke lettlestbøker som han for 15–20 år siden leste for første- og andreklassinger. Nå leser han de samme bøkene for barna som går i femte og sjette klasse. Sørum pekte også på at prisvinnende barnebøker har blitt stadig kortere de siste årene.
Noe av det jeg husker best fra mine første skoledager på midten av 90-tallet, var lærerens høytlesning av Mio min Mio. Det kan godt være hukommelsen spiller meg et puss, men jeg synes å huske at vi satt helt stille. Hvor lenge vi satt der om gangen, vet jeg ikke. Men vi kom oss gjennom boken. Kunne det samme skjedd nå? Antageligvis ikke. Det er nok større sannsynlighet for at læreren ville tatt fram storskjermen og latt barna se noe på YouTube. Eller lest fra en bildebok.
[ Litteraturkritiker ga toppkarakter til en bok han selv hylles i ]
Oppvekker
Vi burde ta det på største alvor når Helsedirektoratet nå gir oss klare råd for barns skjermbruk. De under to år skal ikke se på skjerm i det hele tatt, mens de mellom to og fem skal ha maksimum en time på skjermen per dag. Når det gjelder barn over fem år, skal man begrense passiv skjermbruk – hva nå det vil si.
Men hva med oss voksne? Etter hva jeg har sett, finnes det ikke noen offisielle råd for hvordan vi bør forholde oss til skjerm.
Forhåpentligvis kan Mark Radetic minne oss på at det kan være fint å la telefonen ligge i lommen når vi opplever noe spennende. Det er likevel noe som er langt viktigere: Vi bør også klare å la telefonen ligge i lommen når livet blir kjedelig, når vi møter motstand og når vi ikke har lyst til å fullføre.
«Dersom vi ikke klarer å løfte blikket fra endeløse distraksjoner på små skjermer, vil vi få store problemer», advarer Eivind Buene i Nye Privilegier. Jeg er redd han har rett.
[ Avslutter du setningene dine med punktum? Da kan ungdommen oppfatte deg som passiv-aggressiv. ]
