Unødvendig polarisering fra LOs leder

– De rikeste står i gjeld til vanlige folk. Det er payback-time. Nå skal vi ta de rike, smalt det fra Peggy Følsvik til VG nylig, like etter at hun hadde blitt valgt til ny LO-leder.

Hun vi altså ta «de rike». Tilsynelatende er de rike alle andre enn minstepensjonister.

På VGs spørsmål om at en del eldre ikke er spesielt rike, men har formuen i hovedsak knyttet til boligen, svarte hun:

– Det må vi finne løsninger på. Vi vil ikke at minstepensjonister må flytte fordi de rammes av formuesskatt. Det finnes skjermingsordninger og så kommer det an på hvor skjæringspunktet settes.

Utsagnet fikk meg til å hoppe litt i stolen.

Det føltes som en gufs fra fortiden, som spor av en retorikk som jeg trodde «mainstream» norsk venstreside hadde forlatt for lenge siden.

Unødvendig å ta noen

Jonas Gahr Støre var raskt ute med å understreke at han ikke ønsker å «ta noen.» Det gjør han klokt i.

Hvis vi skal verne om den norske modellen er det avgjørende at alle er med. Fra arving, til selvstendig næringsdrivende til LO-medlemmene Følsvik representerer.

Med sitt utspill gjør hun alle med netto formue til fiender – med et unntak for minstepensjonister med boligformue – som hun vil finne særregler for.

I gjennomsnitt har voksne nordmenn 1,6 millioner kroner i nettoformue. Gjennomsnittet er selvsagt påvirket av at det er store forskjeller, men det viser også at det er svært mange nordmenn som har mer formue enn gjeld. På mange måter angriper hun en person som er vel så mye en gjennomsnittsnordmann som den som er nedsyltet i gjeld. Det er snodig av en fagforeningsleder som skal favne bredt.

[ Nå skal Frikirken diskutere samlivs-forslag: – Drenerer hinsides med energi ]

Hvorfor nå?

Det er et snodig tidspunkt å gå etter «hele» den norske middelklassen. Vi har nettopp vært gjennom en pandemi hvor vi alle har bidratt. På mange måter føles det som om det norske fellesskapet aldri har stått sterkere enn nå. Norge er tuftet på at alle bidrar til og er en del av det samme fellesskapet. Vi må unngå unødvendig splittende retorikk.

Hovedgrunnen til at folk kjenner forskjells-Norge på kroppen nå er høyere strøm- og bensinpriser og stigende renter, ikke at noen har litt mer formue enn andre.

Å sette «de rike» opp mot dem som har minst, og legge en del av skylden for forskjellene i Norge på denne gruppen, er urimelig. Det er enkelt å skyte på de som har mer enn andre. Men det er helt unødvendig å skape en «oss-dem-dynamikk» mot helt vanlige nordmenn.

Ved å gå etter vanlige folks helt ordinære formue oppnår hun først og fremst å vekke gamle forestillinger om at folk på venstresiden egentlig er misunnelige på andres suksess. Det er synd, fordi det finnes reelle problemer knyttet til ulikhet.

Gigaformuer er en potensiell utfordring

Forskjeller er et problem hvis de som tjener aller mest kan snike seg unna og i realiteten bli nullskattytere, slik avisen Pro Publica har dokumentert at de aller rikeste i USA omgår skatt.

Mange har skrevet om hvordan penger og privilegier i større grad blir arvelig – spesielt i mindre sosialdemokratiske land enn vårt eget. The Economist skrev for eksempel for noen år siden om hvilke konsekvenser det har i USA.

Derfor er det positivt at LO-lederen i listen over tiltak har en rekke tiltak for reell beskatning av formue internasjonalt eller å motvirke såkalt «kreativ» skatteplanlegging. De kan nok bidra til at de aller rikeste ikke kan snike seg unna skatt.

[ Ivanka Trump markerer større avstand til far sin enn nokon gong før ]

Et ønske om å provosere?

Det kan dessverre virke som om LO-lederen blander en fornuftig regulering av skatt for de aller rikeste med å skulle ta alle som har formue. I hvert fall faller jeg fullstendig av når målet nå er alle formuende.

Når Følsvik snakker om folks formue behandler hun det som om det ikke er noe disse menneskene har fortjent, når hun sier at de rikeste står i «gjeld» til vanlige folk.

Jeg undrer meg hvem det er det som gidder å forsake tid med venner, familie, hobbyer og risikere egne penger hvis du etterpå blir uglesett for å ha klart å tjene noen kroner.

Det er godt mulig at LO-lederen spisset formuleringene litt ekstra i sin jomfrutale som valgt LO-leder, for å markere sin ankomst. Hun lyktes også med det. Talen fikk stor oppmerksomhet.

Spørsmålet er om et linjeskifte mot en mer hardcore sosialistisk retorikk vil gagne LO og potensielt Ap. LO skal vokte seg for å drive fram et skifte lignende det britisk venstreside har gjort. Når hun smeller til er det som å høre Einar Førde, eller en annen gammel Ap-høvding. Med fare for å gjøre seg selv til et ideologisk prosjekt som passer bedre for tenketanker og sosialistiske intellektuelle enn vanlige folk.

De eneste som er fornøyde med dette må være de borgerlige partiene som kan håpe på en britisk effekt – nemlig at sentrumsvelgere presses over midtstreken til de borgerlige – drevet av et mørkerødt arbeiderparti.