Stopp alle klokkene

«Stopp alle klokkene, legg telefonen død./Gi hunden et saftig ben så den ikke begynner å gjø.» Slik åpner W.H. Audens berømte sørgedikt i Andre Bjerkes oversettelse. Den elskede er død, og alt stanser: Lydene stilner, aktiviteten avskjæres, sola legges i en sekk. Ja, tida stopper. Jeg ser for meg en by der en kiste bæres gjennom gatene. Alle bevegelser rundt er fryst som i et stillbilde: Et menneskes tid er over, og med det er det som om tida i seg selv slutter å gå. Virkeligheten tar en pause.

Jeg tror det er en ganske allmenn erfaring Auden beskriver: Når en nær er død, bryter hverdagens gang sammen. Vi beveger oss gjennom vårt livs kulisser, de har blitt uvirkelige for oss. Matlysten er borte, pliktene blir irrelevante. Alle avtaler avlyses. Livet vårt dør litt med den døde.

Jo flere, desto bedre?

I Vårt Land denne uka tar gravferdsagent Kai-Roger Bjerkeengen til orde for at begravelser bør kunne foregå i helger og på kveldstid. Hvis din kollegas far stedes til hvile 18.30 på en tirsdag, har du større sjanse til å komme enn dersom du må ta fri fra jobben.

[ Vil begrave folk på kvelder og i helger ]

Resonnementet er sikkert gyldig, kanskje kommer det flere i begravelser på en lørdag ettermiddag. Likevel må vi stille noen spørsmål. Det første er det åpenbare: Er det et mål i seg selv at flest mulig kommer i en begravelse? Vi lever i en tid der vi skal maksimere alt, fylle på, ikke si nei til noe. Kanskje trenger vi heller å erkjenne at vi lever under begrensninger: Hvis jeg ikke kan ta meg fri fra arbeidet for å komme i en begravelse, da kan jeg faktisk ikke komme. For er den avdøde viktig nok for meg, da kommer jeg uansett. Og er hun ikke så viktig, er det faktisk heller ikke så viktig at jeg kommer.

Grenseløsheten truer oss på måter vi ikke automatisk overskuer

—  Åste Dokka

Når biblioteker, butikker og legekontorer utvider åpningstidene, jobber stadig flere mennesker til alle døgnets tider. Da gir det ikke lenger så mye mening å legge noe «utenom arbeidstid» – den tida finnes ikke lenger. Hvis alle åpningstider utvides, oppstår det Gudmund Hernes en gang kalte Bislett-effekten: Når noen i publikum først begynner å reise seg på en stadion, må alle andre reise seg for å kunne se banen. Det ender med at alle står, og dermed har akkurat like god utsikt som da de satt, bare at de nå er mer ubekvemme.

Truende grenseløshet

At arbeidstida flyter enda mer ut er irriterende nok. I denne spesifikke saken vil det gå ut over prester, organister og kirketjenere som må føre nok et ubekvemt tidspunkt inn i kalenderen (dersom kirka i det hele tatt går med på premissene.) Men grenseløsheten truer oss også på måter vi ikke automatisk overskuer. At dagene våre i utgangspunktet er organisert av en 8-16-logikk gir rytme og struktur, både på individ- og samfunnsnivå. Måltidene våre og reisene våre, energien vår og familielivet, hverdag og høytid, alt hviler på at det finnes et skille mellom tidene.

På en eller annen måte kjennes slike brudd i tid som anstøtelige

—  Åste Dokka

Med utflytende åpningstider flyter også alt annet i hverandre: Vi har aldri helt fri, og hva som helst kan skje når som helst. Champagne til frokost? Hvorfor ikke! Sove hele dagen? Ja, det er jo ikke annerledes enn å sove på natta, er det? Hvordan noe som er helt fint på ett tidspunkt ikke er det på et annet, er ikke så lett å argumentere for.

[ Bekymret for A- og B-begravelser ]

På en eller annen måte kjennes slike brudd i tid som anstøtelige, selv om ordene glipper når vi skal si hvorfor. Antakelig ligger det dypt i oss å være våkne når sola står på himmelen og sove når det er mørkt. Tid og rom er de to dimensjonene vi alle uvegerlig er underlagt og ikke kan gjøre opprør mot, og dermed blir også tidsskiller forankret i selve livsfølelsen. Vi trenger vekslingene, forutsigbarheten, pausene og rytmen.

Et skille mellom tidene

En av tingene som fortsatt evner å stoppe dagene for oss og sette skille mellom tidene, er dødsfall. Å bli født og å dø er hendelser som konstituerer og opphever selve livet, de er hinsides alt annet vi erfarer. Begge deler fordrer vår dypeste age, ja, ærefrykt for livet selv. Enhver hverdag kan og bør avbrytes av dødsfall til en som står oss nær. Tar vi oss ikke tid til døden, har vi ikke lenger respekt for det livet som er over, for livet i det hele tatt, og for at vi lykkeligvis og ulykkeligvis ikke lever evig på jorda.

I en tid der vi nesten ikke kunne tro at flere fenomener kunne settes i fri flyt, trues selve livsrytmen

—  Åste Dokka

«Han er min dag og min natt, han er mine ord og min sang./Jeg trodde kjærligheten ville vare evig. Jeg tok feil den gang.» W.H. Audens sorg er knyttet til tid: Den elskede konstituerer dagene for ham, og er ikke lenger i verden for å gjøre nettopp det. Når han går ut av tida, stopper selve tida opp, og også evigheten tenkt som forlengelse av tid.

I en tid der vi nesten ikke kunne tro at flere fenomener kunne settes i fri flyt, trues selve livsrytmen. Men det eneste som bør avbryte den, er døden selv. Vår forankring i livet handler blant annet om tidsrytme. Da er det som det skal være at det er døden som rykker oss ut av den. En gang skal min tid stoppe opp. Da håper jeg også at mine nærmeste tar batteriet ut av klokka og lar morgendagen bekymre seg for seg selv.