Kommentar

Så har det mest tenkelige skjedd igjen

SKOLESKYTINGEN I TEXAS: Som far til skolebarn i USA, kjenner jeg et dirrende sinne over at dette landets ledere ikke har vilje til å si: Nå er det nok.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

En «uvirkelig» og «utenkelig» tragedie har rammet et lite lokalsamfunn i Texas.

Det er slike ord en normalt ville brukt for å beskrive tragedien som skjedde tirsdag, da en 18-åring tok seg inn på en barneskole i Texas og drepte 19 skolebarn og 2 voksne.

Men massedrapet på Robb Elementary School i småbyen Uvalde, en times kjøretur vest for San Antonio, var hverken utenkelig eller uventet. Det kom helt som forventet. Og det kom fordi de som sitter med makten i USA i tiår etter tiår har valgt å ikke gjøre noe for å unngå at disse tragediene skal fortsette å skje.

I Texas sørger nå familiene til 19 barn og to voksne. I resten av USA puster småbarnsforeldre lettet ut, fordi det ikke var de som ble rammet denne gangen.

Det vi vet til nå

Mye er fortsatt uklart, men dette er det som er rapportert til nå: Tirsdag formiddag drepte en 18 år gammel mann sin egen bestemor i leiligheten hennes, før han kort tid før klokken 12 tok med seg flere våpen og kjørte en bil gjennom gjerdet til Robb Elementary School. Deretter skjøt han mot de menneskene han fant, de fleste av dem barn i 2. til 4. klasse.

Til nå er 21 bekreftet omkommet i den skoleskytingen som har krevd nest flest liv i USAs historie, kun «slått» av drapet på 26 mennesker på Sandy Hook Elementary School i 2012.

I Texas sørger nå familiene til 19 barn og to voksne. I resten av USA puster småbarnsforeldre lettet ut, fordi det ikke var de som ble rammet denne gangen

Heretter følger et forutsigbart teater

Som sagt er mye fortsatt uklart. Men basert på mønsteret fra tidligere masseskytinger, tyder mye på at veien framover vil se slik ut:

Politikerne som kunne innført strengere våpenkontroll, vil kalle det som har skjedd for en meningsløs tragedie, si at de sørger og ber for de pårørende. Noen vil ta til orde for å føre strengere kontroll med tilgangen på våpen, og de vil bli beskyldt for å forsøke å slå politisk mynt på tragedien.

Til syvende og sist vil det ikke være politisk flertall for å gå imot interessene til den mektige våpenindustrien og velgergruppene som ser grunnlovens løfte om fri tilgang på våpen som en gudegitt rett. Og når de 21 omkomne (tallet kan fortsatt stige) er gravlagt, og nyhetsbildet igjen har blitt fylt av tragedier fra andre deler av verden, kan vi igjen konkludere slik: Nok en gang har amerikanske politikere valgt å gjøre seg maktesløse i møte med en våpenindustri og en våpenkultur som gjør noen i stand til å drepe titalls uskyldige barn.

Hva med et sterkere offentlig sikkerhetsnett for å fange opp psykiatrisk syke? Nei, det er jo sosialisme!

Hva med strengere kontroll på hvem som får lov å kjøpe våpen? Nei, det er jo fascisme!

Kanskje finnes et lite håp. I en tale tirsdag kveld sa president Joe Biden at slike masseskytinger sjelden skjer andre steder i verden, og spurte: «Når i Guds navn vil vi gjøre det vi innerst inne vet at vi må gjøre?»

Presidenten fremmet likevel ikke noen konkrete forslag. Men demokratenes Chuck Schumer, som leder den demokratiske majoriteten i Senatet, begynte allerede tirsdag arbeidet med et lovforslag som vil kreve bakgrunnssjekk ved kjøp av våpen. Om han lykkes, vil det være et lite politisk jordskjelv.

Kanskje er det da best å la barna leve litt lengre i illusjonen om at det finnes grenser for hvor onde mennesker kan være, og at de som styrer faktisk gjør det de kan for at de skal være trygge

Hvordan lever amerikanske foreldre med en slik trussel?

Dette siste massedrapet skjer kun ti dager etter at en høyreekstremist skjøt og drepte ti i et rasistisk motivert massedrap i Buffalo i delstaten New York. På de ti dagene som gikk mellom de to massedrapene, var det hele 15 andre «masseskytinger» i USA.

Dette landet har flere slike episoder, definert som en episode med fire eller flere ofre, enn det er dager i året.

Dette siste massedrapet treffer meg hardere enn jeg har opplevd før. I år har min egen datter på 7 år gått på den offentlige barneskolen i byen hvor vi bor i California. Og som far kjenner jeg nå både frykt og et dirrende sinne over den manglende politiske viljen til å skape en tryggere skolehverdag for barna våre.

Fra skolen har hverken vi foreldre eller barna fått noen informasjon eller instruks om hva vi skal gjøre hvis det unevnelige skulle skje. Men hva skulle skolen i tilfelle si? For barn kan bare det å stilles overfor muligheten for at noe slikt skulle kunne skje, være traumatiserende og hemmende for videre skolegang.

Kanskje er det da best å la dem leve litt lengre i illusjonen om at det finnes grenser for hvor onde mennesker kan være, og at de som styrer faktisk gjør det de kan for at de skal være trygge. At det ikke er sannheten, får de tidsnok vite.

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar