Kommentar

Debatt i skyttergraver

Skal vi hjelpe Ukraina med å vinne krigen, eller skal vi gjøre vårt for å unngå tredje verdenskrig? Også debatten om krigen har lett for å havne i skyttergravene.

h

Sist uke kunne vi i ukeavisa Dag og Tid lese et langt innlegg av den kjente tyske filosofen Jürgen Habermas, der han ga sin støtte til kansler Olaf Scholz’ forsiktighet i Ukraina-krigen og advarte mot å bidra til en eskalering som kan ende i atomkrig. Da innlegget sto i Süd-Deutsche Zeitung for to uker siden, ble reaksjonene sterke. Habermas beskyldes for naiv pasifisme, for å svikte Ukrainas folk og for å være blant dem som lar seg forføre av Putin.

Habermas er forundret over den raske omvendelsen hos de venstreradikale og de grønne, fra nær pasifistisk krigsmotstand og USA-kritikk til moralsk forargelse over at den tyske regjeringssjefen ikke straks har sendt Ukraina de våpnene de ber om.

Som en gammel mann (han er 92 år) undrer han seg over «yngre menneske, dei som er oppdregne til å vera fintfølande for normative spørsmål, som ikkje legg lok på kjenslene sine og som mest høgrøysta krev bindande tilsegner om våpen».

Dette er faktisk ikke så enkelt. Derfor bør det være mulig å diskutere uten straks å puffe hverandre ned i skyttergravene

—  Erling Rimehaug

Bare seier eller nederlag

Han trekker fram utenriksminister Annalena Baerbock (31) som eksempel på ungdommens moraliserende trang. Statsråden fra De grønne har vært en pådriver for å få kansler Scholz til å legge vekk betenkelighetene mot våpenstøtte. Hun ser bare to mulige utfall av en krig, sier Habermas: Nederlag eller seier.

Selv har han et annet premiss: Mot en atommakt er det ikke mulig å seire. Derfor må vi se på muligheten for en vei mellom nederlag og seier. Samme hva vi mener om Putin, så er det med ham vi må forhandle for å få fred. Parolen «Putin til Haag» fører ingen steds hen, for det er ikke mulig å få til, sier han.

Oppropskrig blant intellektuelle

Før Habermas skrev sin artikkel kom et opprop fra 28 kunstnere og skribenter, som advarte mot tyske våpenleveranser til Ukraina. Da kunne Tyskland bli medskyldig i å dra verden inn i en atomkrig, hevdet de.

Habermas var ikke blant underskriverne, og artikkelen hans kan delvis forstås som en distansering fra dem. Han er klar på at Putin har ansvaret for krigen og er ikke mot våpen til Ukraina. Men han vil gå forsiktig fram under trusselen om atomkrig.

Noen dager senere kom et nytt opprop fra annet hold, denne gangen 58 kunstnere og intellektuelle. De advarer mot forhandlinger som forutsetter at Ukraina gir etter og maner til full innsats for Ukrainas seier.

Det er sannsynlig at de gamles atom-forsiktighet skyldes at de har minner om den forrige storkrigen

—  Erling Rimehaug

Gamle mot unge

Det er en generasjonskløft her: De 28 er stort sett langt oppe i årene, mens de 58 hører til en yngre generasjon. Hvorfor er gamlingene på dødens terskel så redde for atomkrig? Det er jo vi som vil få livsløpet drastisk forkortet av en atombombe, skriver den seksti år gamle kommentatoren Jan Fleischhauer. Men det er vel mer sannsynlig at de gamles forsiktighet skyldes at de har minner om den forrige storkrigen.

I Norge er det så langt bare Asle Toje som har viet Habermas’ innlegg oppmerksomhet. I E24 slutter han seg til Habermas motvilje mot krigsbegeistringen. Toje forteller at han selv har blitt beskyldt for feighet og for å gå Putins ærend etter at han tok til orde mot norske våpenleveranser til Ukraina.

Frykten for atomkofferten

«Du skal ikke juble over at noens sønn ligger død. Dette er usunt, perverst», skriver Toje, og mener at Norge fortsatt bør se som sin oppgave å prøve og skape fred. «Problemet med krigsentusiasmen, er at vi ikke åpent diskuterer fordeler og ulemper ved å eskalere», skriver han – og frykter at vi er på vei mot atomkrigen.

Jeg hører nok til de gamle som kjenner på frykten for hvor dette er på vei, mer på barnebarnas enn på egne vegne. Men samtidig er vi nødt til å spørre om vi skal la oss presse av at Putin sitter med atomkofferten i hånda. Når jeg leser Habermas og Toje, savner jeg svar på hvor langt de er villige til å gi etter for å unngå atomkrigen.

Umulig å vinne over en atommakt?

Har Habermas rett i at det er umulig å vinne over en atommakt? Det må jo bety at han mener at Putin vil ty til atomvåpen for å vinne. Men er det realistisk? I det øyeblikket Putin forsøker seg med begrenset bruk av atomvåpen, er deres avskrekkende effekt borte. Da blir det slått hardt tilbake, kanskje ikke med atomvåpen, men ødeleggende for Russland. Det vil ikke gi ham seier, men nederlag.

Bare hvis Putin foretrekker å ta verden med seg i et kjernefysisk ragnarok framfor å akseptere nederlag, er atomtrusselen reell. Dessverre er ikke det utenkelig.

Kan ende i fastlåst konflikt

Men kan Ukraina seire? Hvis man med seier mener at russerne blir drevet vekk fra hele Ukrainas territorium, så er det bare mulig hvis Vesten går inn i krigen på en helt annen direkte og massiv måte enn vi har gjort til nå. Hvis vi ikke er villige til å ta den risikoen for storkrig som det innebærer, så står vi overfor en langtrukken krig som kan bølge fram og tilbake og etter hvert stivne langs en fastlåst frontlinje der det alltid er fare for at det eskalerer til storkrig. Er det en seier for Ukraina? Og er det noe vi kan leve med i lengden?

Dette er faktisk ikke så enkelt. Derfor bør det være mulig å diskutere uten straks å puffe hverandre ned i skyttergravene. Å gå inn for våpen til Ukraina er ikke nødvendigvis å legge opp til tredje verdenskrig. Å arbeide for fred er ikke nødvendigvis å gå Putins ærend eller å svikte Ukraina.



Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar