Et kjøtthjerte for mitt steinhjerte

Hva er sammenhengen mellom ordene og hendene? Jeg hørte nylig en samtale mellom poeten Gunnar Wærness og litteraturkritikeren Live Lundh. Wærness har skrevet diktsamlinga Ta på Jesus, som er en nyskriving i en gammel tradisjon, meditasjoner over Jesu lemmer, hans føtter, hans hender og hjerte. I diktsamlinga finnes også et essay, der det blir tydelig at det finnes en materiell side av Wærness’ poesi.

I samtalen med Lundh sa han at poesien dypest sett er til for å gjøre verden til et bedre sted. Og da må diktene henvende seg ikke bare til den psykologiske virkeligheten, men ønske å virke på den fysiske verden: Pengene som diktsamlinga genererte ble brukt til å skape en musikkskole i en landsby i Zimbabwe.

Å bryte virkelighetsbarrieren

For meg var parallellen til det kristelige slående da Wærness tegnet opp den ofte forsømte sammenhengen mellom ord og handling i kunstens verden. For det kirka driver med, er det bare å forvalte en psykologisk virkelighet, bruke ordene til å skape nye forståelser for det indre liv? Eller er prosjektet å krysse virkelighetsbarrieren, å la ordene få materiell og konkret betydning for kropper i verden? Kan sann kristendom forholde seg til bare det ene sporet? Spørsmålet er like gammelt som kristendommen selv.

Da jeg var student, var mange av vennene mine engasjert i Changemaker, Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon. De gikk med t-skjorter der det sto: «Klart vi kan forandre verden!» Jeg vaket bare i utkanten av organisasjonen, selv om jeg sympatiserte med kampsakene. I en diskusjon med et av medlemmene ble grunnen til mitt manglende engasjement klart for meg: Han trodde faktisk vi kunne forandre verden – det trodde ikke jeg. Den impulsen i meg har jeg prøvd å dempe og skjule, for den er deprimerende og smaker av egoisme. Vi må jo ikke tenke slik!

[ Biskopen reagerer på omstridt kirkeaksjon ]

I essaysamlinga The White Album skriver Joan Didion: «Hvis jeg kunne tro at det å stå på barrikadene ville ha den minste påvirkning på menneskets skjebne, ville jeg stått på barrikadene. Ganske ofte ønsker jeg at jeg kunne, men det ville ikke være sannferdig å si at jeg forventer en slik lykkelig utgang» (min oversettelse).

Sitatet er en avslutning på en personlig tekst om forskjellene på å være student på 50-tallet (som hun selv hadde vært) og 60-tallet. Generasjonsgapet mellom henne og de ti år yngre studentene var enormt, studentlivet gikk fra å være innadvendt og personlig til et eksplosivt engasjement for å sette den urettferdige verden på hodet. Misnøyen med tingenes tilstand var ikke noe mindre på 50-tallet, skriver Didion, men for henne lå feilen alltid i mennesket selv, ikke i samfunnsordenen.

Hender, ikke hode

Jeg deler Didions resignasjon, selv om jeg også deler fortvilelsen til dem som kjemper med hele livet sitt mot urett. Å kunne avstå fra å styrte samfunnsordenen er et privilegium forbeholdt de få. Den Gud jeg bekjenner meg til peker standhaftig på sult, fattigdom og utenforskap og ber oss ordne opp. Hvor går min vei fra dette stedet?

Dersom jeg trodde at et engasjement i for eksempel Extinction Rebellion kunne reddet oss fra klimakrisa, håper jeg at jeg hadde vært å finne på neste demonstrasjon. Men jeg har ikke gått i demonstrasjonstog på veldig mange år. Jeg stemmer på riktig parti og gir til de riktige organisasjonene, jeg deler samfunnsanalysene og fortvilelsen. Men det er som om jeg ikke har tro på hendene, på handlingen. Feilen i oss kan ikke utryddes. Kanskje er den manglende tilliten til handlingen også en del av feilen.

Å rette fokuset mot det indre, kan lett bli en måte å lukke øynene for det ytre

—  Åste Dokka

Konsekvensetikk har aldri appellert til meg. Tanken om at noe er rett i den grad det har gode følger, sender meg rett inn i håpløsheten. Jeg trenger en annen motivasjon for å gjøre godt enn at det kanskje, muligens, om vi er heldige, får gode konsekvenser (men bare hvis X og Y også inntreffer, og ikke Z og W utligner hele regnestykket). Dydsetikken står meg langt nærmere, tanken om at etikken er knyttet til karakter og verdier, og ikke til prinsipper eller virkningsanalyser.

Daglig omvendelse

Verden er for stor. Den delen av virkeligheten jeg har faktisk makt over er begrenset til mine egne kilo kjøtt. Det jeg kan gjøre er å forsøke å være et godt menneske. Jeg vil gjøre rett mot min neste for å gjøre rett mot min neste – ikke fordi jeg har regnet meg fram til at det utgjør en forskjell. En interessant side av dydsetikken er den effekten den har på den handlende: Jeg bygger meg selv om med de valgene jeg tar. Den daglige omvendelsen bort fra meg selv og til den andre, gjør meg til en annen enn jeg var i går. Hvis jeg er heldig påvirker jeg muligens verden, men jeg vet at jeg i det minste endrer meg selv.

Når det er hjertet, selve kjærlighetens sentrum, som skal bygges om, vil bevegelsen innover alltid rikosjettere utover igjen

—  Åste Dokka

Å rette det etiske fokuset mot det indre på denne måten, kan lett bli en måte å lukke øynene for det ytre. Jeg vet jeg er i faresonen. Men når Jesus kaller den enkelte til omvendelse, er det ikke ut fra en avgrenset interesse for sjelen eller det isolerte selvet.

[ Wærness finner fram til noe nytt i møte med bibelstoffet ]

«Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet», står det hos profeten Esekiel. Når det er hjertet, selve kjærlighetens sentrum, som skal bygges om, vil bevegelsen innover alltid rikosjettere utover igjen. Det som skal forandre seg i hjertene våre, skal forandre hendene, skal forandre seg til beste for vår neste. Uansett om det ender godt eller ikke.