Kommentar

Hvorfor er det gudstjeneste 1. mai?

Jeg har gått i 1. mai-tog i presteskjorte. Like fullt er jeg usikker på om Den norske kirke bør feire gudstjeneste på arbeiderbevegelsens dag.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Allerede fra 1800-tallet av var kristensosialismen en sterk kraft i norsk historie. I dag har Den norske kirke egne tekstrekker og forordninger for feiring av gudstjeneste 1. mai. Samspillet mellom kirka og arbeiderbevegelsen har vært tettere og mer langvarig enn mange tror, noe historiker og teolog Nils Ivar Agøy har formidlet gjennom sitt arbeid de seinere åra.

«Dere rike!»

I år faller 1. mai på en søndag. Det betyr at presten må bestemme om gudstjenesten skal forholde seg til tekstrekkene for 3. søndag i påsketida eller tekstrekkene for 1. mai-gudstjeneste. Og for noen tekster som skal leses dersom valget faller på 1. mai! «Og nå, dere rike! … Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre». Ordene fra Jakobs brev befester et narrativ om den utnyttede og underbetalte arbeideren, plasserer både Gud og kirke på de underbetalte arbeidernes side.

1. mai ble offentlig helligdag under navnet Arbeidernes dag i 1947. Den norske kirke var på dette tidspunktet med største selvfølgelighet statskirke, og naturlig nok ble det lagt til rette for 1. mai-gudstjeneste da det kom ny gudstjenesteordning i 1978. I mange lokalsamfunn var det også etablerte tradisjoner for gudstjeneste lenge før dette.

Et rødt hjerte

Jeg har selv gått i 1. mai-tog i presteskjorte. Jeg har vært med på mange 1. mai-frokoster i Oslo kristelige studentforbund, der vi flagget, spiste eggerøre og sang fra Ris & pris, sangboka gitt ut av Forum for kristne sosialister i 1978. (Den boka er for øvrig verdt et studium, salmer og viser og protestsanger side om side.) Mitt politiske hjerte var og er rødt.

Det finnes folk som står meg teologisk nær, men politisk fjernt

—  Åste Dokka

Har dette røde noe med min kristendom å gjøre? Jeg blir nødt til å svare ja. I de fleste liv har alt noe med hverandre å gjøre. Jeg er like mye teolog ved stemmeurnen som ellers i livet. Jeg kunne ikke valgt politisk retning uten hensyn til mine teologiske overbevisninger, de stikker noen hakk dypere enn mitt samfunnssyn. Jeg stemmer gjerne i ropet i Per Lønnings salme: «Rens du vår tanke, og vår politikk!»

Like fullt tror jeg mine venner på høyresida vel så gjerne synger de samme ordene. For det finnes folk som står meg teologisk nær, men politisk fjernt. Både dedikerte og litt mer folkekirkelige kristne stemmer grønt, gult og blått, og de gjør det fordi de tror det vil løse de samme problemene jeg stemmer til venstre for å løse. På samme måte som jeg baserer mine tanker om rettferdighet og solidaritet på kristen tro, henger også blåskjortenes politikk sammen med deres tro. Og jo mer dette har gått opp for meg, desto vanskeligere er det blitt for meg å være entusiastisk gudstjenestedeltaker 1. mai.

1. mai hentes sosialistiske og sosialdemokratiske strømninger inn i kirka, men det finnes ingen kirkedag for konservativt, kapitalistisk eller liberalt tankegods.

—  Åste Dokka

1. mai er ikke bare arbeidernes dag. Det er også arbeiderbevegelsens dag. Arbeiderbevegelsen er ikke tverrpolitisk, men har sterke historiske og institusjonelle bånd til venstresida i norsk politikk. Ut fra mine egne overbevisninger har jeg ikke vanskelig for å finne god samklang mellom kristendom og arbeiderrettigheter. Men hva med andres overbevisninger?

Antakelig finnes det like mange som finner vel så sterk samklang mellom kristendom og for eksempel individuell frihet. 1. mai er en dag for å hente inn sosialistiske og sosialdemokratiske strømninger i kirka, men det finnes ingen dag for å hente inn konservativt, kapitalistisk eller liberalt tankegods. Det er fint å invitere nesten hvilke som helst samarbeidspartnere til kirkelige anledninger, men det er viktig med balanse på gjestelista. Det gjelder spesielt for en kirke som strever med et stempel som venstreorientert.

Åste Dokka

De to regimenter

Vi som ikke er plaget av splittet personlighet, skiller ikke mellom vår rolle som borgere og vår rolle som kristne. Imidlertid bør ikke en slik fri flyt av teologi og politikk være selvsagt for kirkeledelsen. Luthers toregimentslære holdt lenge de nordeuropeiske kirkene tilbake fra å blande seg for sterkt i det politiske: Gud styrer gjennom sverdet og ordet, det vil si gjennom voldsmakt og gjennom forkynnelse. Mens statsapparatet skal ta seg av det første, skal kirka ta seg av det siste. Til bunn for denne tenkninga ligger en tiltro til at Gud handler i verden uavhengig av kirka.

Den etiske vendinga i teologien som har vokst fram etter andre verdenskrig har høvlet ned de kirkelige hemningene for å mene ting om politikk. I dag synes norske kirkeledere stadig vekk at de er forpliktet til å ytre seg om både oljeleting og antall flyktninger.

Selv mener jeg dette er et problem av teologiske og folkekirkelige grunner. Politikken er først og fremst moralens domene, det vil si det som teologisk går under ordet loven. Kirkas oppdrag er, ifølge Den augsburgske bekjennelse, imidlertid ikke å preke moral, men å forkynne evangeliet. Å stadig snakke politisk er derfor en fokusdreining for kirka, og jeg er sannelig ikke sikker på om noen er tjent med det, og heller ikke om det faktisk fremmer de hederlige politiske anliggender.

Den norske kirke ønsker 1. mai-gudstjenester velkommen gjennom sine ordninger. Da bør den også tenke grundig gjennom hvorfor.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar