Jesu forsvinningsnummer

Alle som har hatt barn i barnehage de siste tiåra har erfart det samme: Høytider som knapt bemerkes i samfunnet for øvrig, får stor plass i barnehagenes årshjul. Hvis man skulle dannet seg et inntrykk av typiske feiringer kun gjennom barnehagens primstav, ville man trodd at Halloween, Santa Lucia og karneval er de viktigste norske høytidene.

For en barnehagepedagog må årets skiftninger, sesonger og høytider være en kjærkommen ramme for å organisere ukene. Slik kan dagenes monotoni enkelt brekkes opp uten at de ansatte må finne på alskens temauker på egen hånd. På samme måte som kirkeåret, lar det generelle årets tidsspesifikke hendelser oss rette blikket mot bestemte ting i bestemte rekkefølger: Lys og mørke, varme og kulde, liv og død, det skumle, det koselige, det vakre og det bråkete. Å orientere seg i tilværelsen gjennom å knytte ulike fortellinger og motiver til ulike tider er genial pedagogikk. Mon tro hva de gjør, barnehagene i land uten årstider.

[ Flere barnehager utelater Jesus når de markerer påske ]

Santa Lucia fikk øynene stukket ut

At høytidene er så lette å gripe til, er antakelig bakteppet for at for eksempel Santa Lucia har blitt en så populær feiring i barnehagene. Det er en dag med bestemte sanger, mat, klær og opptog, perfekt for barnehagen. Santa Lucia har også et såpass ullent budskap at ingen helt vet hva dagen rent tematisk skal handle om. Dermed er dagen ikke det minste anstøtelig, og det passer godt i en tid der selv kulturkristendommen framstår som litt suspekt. Santa Lucia er noe så merkverdig som en fullt utbygget rite med taus mytologi og meningsinnhold.

Men ullenhet er ikke noe mål, snarere tvert imot: Barnehagen har en rammeplan vedtatt av Stortinget, og den sier at barnehagepersonalet blant annet skal gi barna kjennskap til høytider i den kristne kulturarven. Hvorfor griper så ikke alle barnehager den kristne påskehøytida med begge hender? Det er jo både enkelt og pålagt dem alle.

Det er antakelig mer vold i barnehagen enn i livene til de fleste voksne, så brutalitet er de godt kjent med fra sandkassa.

—  Åste Dokka

Et av svarene er noen av barnehagene Vårt Land har snakket med inne på: Fortellingen om Jesus som dør på et kors kan være for sterk kost for enkelte barn. Teoretisk sett kan dette sikkert stemme. Men det er antakelig mer vold i barnehagen enn i livene til de fleste voksne, så brutalitet er de godt kjent med fra sandkassa. Og at mennesker dør, er tross alt noe alle barn vet, og hvis ikke bør de få vite det. Det krever sin pedagog å fortelle om lidelse på en god måte for barn, men så er det også pedagoger i alle barnehager. (Santa Lucia fikk som kjent øynene stukket ut og døde da hun fikk et sverd kjørt ned i strupen, uten at det har ført til boikott av 13. desember.)

[ «For den som kjenner til Det høye råd, Kaifas og Pontius Pilatus, er Putin ingen overraskelse» ]

Berøringsangst og kunnskapsmangel

Kanskje vet de barnehagene som velger Jesus bort ikke helt hvordan de skal legge an påskeformidlinga? Hvis fokuset ikke skal ligge på død, er det imidlertid nok annet å ta av: Inntoget i Jerusalem byr seg godt fram for dramatisering, likeså ryddinga av tempelplassen, fotvasken og det siste måltid. Dette er konkrete hendelser og det finnes flust av materiell og sanger for den som har tilgang til internett. De barnehagene som oppgir at de lærer barna om jødisk eller kristen påske låner sikkert villig bort sine opplegg.

Men antakelig handler konsentrasjonen om kyllinger og egg aller mest om personalets blanding av den etter hvert så sedvanlige berøringsangsten og kunnskapsmangelen. Mens det å fortelle om Jesus-barnet i krybba oppleves trivelig og ufarlig for de fleste, inneholder påska en kombinasjon av ukoselige hendelser og fokusert religiøsitet. Dermed føles det kanskje mer forkynnende å fortelle om påskehendelsene enn jula, selv om formidlinga gjøres på en likefrem og nøytral måte.

Det er ikke farlig å vifte med palmegreiner

—  Åste Dokka

På samme måte som det er helt fint at barnehagen sår ringblomster i juni og høster kastanjer i september, er det legitimt å lage påskekyllinger og markere påske som en vårfest. Dette er også en del av vår arv. La oss ikke bli anti-sekulære eller importere kulturkrigen fra USA. Men vi må heller ikke la være å gi videre de religiøse elementene vi bærer med oss. Det er ikke farlig å vifte med palmegreiner, og det er antakelig mye læring i å leke slave i Egypt. Arven vår er bred, men bare så lenge den gis videre til nye generasjoner.