Rom for vrede

Når jeg ber Bibelens salmer, har jeg ofte mumlet litt beskjemmet når jeg kommer til vers som uttrykker hevnlyst og ønsker om at det skal gå fienden vondt. I det siste har jeg kjent at det gjør godt å be slike bønner.

Å be om at Putin fanges i sitt eget garn og armen han slår Ukraina med skal bli brutt, det kjentes godt og befriende.

—  Erling Rimehaug

Noen dager etter Putins innmarsj i Ukraina var dette bønnen jeg leste fra Salme 10: «Hvorfor, Herre, er du så langt borte, hvorfor skjuler du deg når folk er i nød? I sitt hovmod jager de lovløse den som er hjelpeløs, men blir fanget av sine egne listige knep. Den lovløse setter nesen i været. ‘Han krever meg ikke til regnskap! Det er ingen Gud’, er alt han tenker.

Han ligger i bakhold i landsbyene, i skjul dreper han den skyldfrie. Hans øyne speider etter den som er vergeløs. Han ligger på lur som en løve i krattet, der ingen ser ham, han ligger på lur for å gripe den som er hjelpeløs. Han griper den hjelpeløse og drar ham inn i sitt garn. Han dukker seg ned, han krøker seg sammen, og den vergeløse faller for hans overmakt. ‘Gud glemmer’, sier han til seg selv. ‘Gud skjuler sitt ansikt og ser aldri.’

Reis deg, Herre! Gud, løft din hånd! Glem ikke den som er hjelpeløs! Bryt armen på den som er urettferdig og ond! Krev ham til regnskap for hans urett så den ikke må finnes mer. Du hjelper de farløse og undertrykte til deres rett. Mennesker skal ikke lenger drives fra landet i frykt.»

[ Massegraver møtte ukrainske styrker i frigjort by ]

Ingen følelser er fremmede for salmen

Dette er slike ord som jeg ikke har fått meg til å bruke i bønn. For de lyder ikke særlig fromme. Slik var det også noen dager senere da bønnen fra Salme 35 blant annet inneholdt dette: «La dem som har ondt i sinne trekke seg tilbake med skam. Måtte de bli som agner for vinden, når Herrens engel støter dem bort. Måtte deres vei bli mørk og glatt, når Herrens engel forfølger dem. For uten grunn har de satt sitt garn og gravd en fallgrav for meg. La ulykken uventet ramme dem og garnet de satte, fange dem selv. Ja, la dem falle i ulykke!»

Å be om at Putin fanges i sitt eget garn og armen han slår Ukraina med skal bli brutt, det kjentes godt og befriende. Samtidig kjenner jeg på en motstand. Skal vi ikke elske våre fiender?

Når Bibelens salmer gjennom århundrene har blitt menneskers bønnespråk, tror jeg det er fordi de er så ærlige. Her er ingen menneskelige følelser fremmede og undertrykt. Her er lovsang blandet med anklager mot Gud, fortrøstning med bunnløs fortvilelse. Heller ikke hevnlyst og sinne underslås. Alt legges åpent fram for Gud.

Farlig å undertrykke sinne

De siste ukene har jeg sittet i kirkebenken og ønsket meg at dette bønnespråket hadde fått mer plass i kirkens rom. Det blir litt for mange velformulerte og fromme ord, ord om fred og om trøst. Tar vi uretten på alvor når vi ikke også uttrykker sinne og protest?

Jeg skvatt litt da jeg leste en overskrift i Vårt Land forleden: Skadefryd som dyd. Men filosofiprofessor Ole Martin Moen hadde noen gode poenger: «Vi bør ikke legge oss til en vane som går ut på å undertrykke sinne og hevnlyst, for det vil passivisere oss i møte med urett. Slik Aristoteles ser det, bør målet være å bli sint i de tilfellene hvor sinne er rettferdiggjort, og i det omfanget som det er rettferdiggjort. Vi vil heller ikke klare å utrydde sinnet vårt helt. I noen tilfeller vil vi, som mennesker, være vitne til urett som vi anser som så grell at sinnet flommer opp i oss. Hvis vi aldri har øvd opp evnen vår til å navigere sinnet, vil vi da bli oversvømt og dratt av gårde, i stedet for å klare surfe på bølgen», skrev Moen.

Å navigere sitt sinne

Evnen til å navigere sitt sinne er dårlig oppøvd hos mange av oss, tror jeg. Derfor har mennesker med ukontrollert sinne påført mye skade, og med god grunn er mange av oss redde for slikt. Men det er heller ikke bra å undertrykke sinnet. Da blir vi ikke sanne mennesker. Og for noen av oss leder det til depresjon.

Sinne er en reaksjon på urett. Det er en kraft som får oss til å motsette oss overgrep og maktmisbruk. Derfor er sinne en gave til oss, en gave vi trenger å ta imot og bruke på rett måte.

Men så er altså spørsmålet hva vi skal gjøre med sinnet og hevnlysten. Selv om filosof Moen omtaler skadefryden som en dyd, så mener han ikke det er bra å glede seg over andres lidelse, uansett om vi mener det er fortjent. Men vi må erkjenne at vi har slike følelser, og vi må arbeide med dem, sier han.

Det er erkjennelsen av dette som ligger bak krigens lover, for eksempel. Når man ikke har lov til å skade en fiende som er tatt til fange, så er det fordi vi vet hvor dypt lysten til hevn stikker. Lidelse blir ikke rettet opp av ny lidelse. Krigsforbrytelser skal straffes, men ikke hevnes.

Hevnen hører Herren til

Når vi får denne følelsesmessige reaksjonen på urett, kan vi tenke at det er fordi vi er skapt i Guds bilde. Gud er nemlig ikke likegyldig til uretten. Den vekker hans vrede.

Hevnen hører Herren til, sier Paulus. Derfor settes vi fri fra å utføre hevnen. Slik uttrykker Salme 76 forventningen om at Gud til slutt skal ordne opp: «Du kunngjør din dom fra himmelen. Jorden blir taus av frykt når Gud står opp for å dømme og frelse alle de arme på jorden».

Derfor konkluderer salmen slik: «Selv menneskers harme blir til lovsang for deg; harmen ender med høytid.»

Harme kan bli til lovsang - når vi får lov til å uttrykke den.

[ Patriark Kirils krigsprekener ]