Atomvåpen er en velsignelse – og forbannelse

Det er nesten som om pasifisme og opprustning har byttet status og plass i vår felles bevissthet. Opprustning og å prioritere forsvarsbudsjetter var før krav som nærmest ble fremmet for døve ører, et politikkområde for spesielt interesserte middelaldrende menn.

Mye annet var mer presserende enn reell forsvarsevne mot en fiendtlig stat som har ambisjoner om okkupasjon – og som ikke skyr noen midler.

I lys av Russlands brutale invasjon av Ukraina er det nesten uvirkelig at Jonas Gahr Støre så sent som januar i år dro på en FN-konferanse for atomvåpenforbud.

Gjensidig gjengjeldelse

Masseødeleggelsesvåpen har ligget nedstøvet – i hvert fall bevisstheten om dem – siden den kalde krigens slutt. Kun til bruk som for avskrekking, for at sprø stater som Nord-Korea ikke skal gjøre noe dumt.

Det er nesten rart å tenke på hvilken situasjon vi hadde vært i om Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN), fredsprisvinneren fra 2017, hadde fått gjennomslag for sitt program om nedrustning. Selv om det i teorien kan tenkes at de kan lykkes med en nedrustning av begge siders atomvåpen, virker realismen i det fjern nå.

I dag kan vi prise oss lykkelige for at vestlige land har valgt å prioritere å beholde dem. Det går ikke engang an å tenke på hvordan det ville vært hvis Russland hadde masseødeleggelsesvåpen – mens vi hadde destruert våre.

Den overhengende trusselen om gjensidig utslettelse er en slags sikkerhet. Ikke for å kunne angripe. Men for å avskrekke.

Det er vestlig atomvåpenmakt kombinert med Natos én for alle alle for én-funksjon som gjør at russerne trolig ikke tar en Hitler. Jeg tviler ikke på at Russland ville invadert mer – hvis de var i stand til det og de ikke var redde for konsekvensene av å gjøre det.

Når videoer av russiske helikoptere som skytes ned bejubles i sosiale medier, er vi på feil vei. Drap i krig skal ikke feires som mål i en fotballkamp. Krigen er en tragedie for begge sider.

—  Hans Christian Paulsen

Feilene fra andre verdenskrig

Den kanskje største tabben som ble gjort i forkant av andre verdenskrig var at vestlige makter nærmest lot Tyskland forbigå dem i opprustingen. Da Tyskland hadde passert de europeiske landene i luftstyrke var det ikke mulig å ta dem igjen. Den tabben gjør ikke Europa igjen. Det ser vi på lands reaksjoner nå, kanskje spesielt Tysklands planlagte opprustning.

Samtidig er det lite som tyder på at Russland er i stand til å oppnå et militært overtak som ligner det Tyskland klarte opp mot andre verdenskrig.

Egne begrensninger har de avslørt i Ukraina. Både taktikk, vedlikehold av utstyr og hærens moral er svakere enn mange hadde forventet – selv om brutaliteten de har vært villige til å bruke har vært skjellsettende.

De har istedenfor vist at de kan stoppes, også av land som i utgangspunktet er militært underlegne.

[ Prest starter stiftelse for å hjelpe ukrainske flyktninger ]

Endringer i opinionen

Det er lett å være atomvåpenmotstander, militærnekter eller pasifist i fredstid – når ingenting står på spill. Men når selve eksistens- og samfunnsgrunnlaget står på spill. Da blir det vanskeligere.

Det viser også meningsmålinger som har straffet SV og Rødt som er motstandere av forsvarsalliansen Nato. Det er også interessant at eksempelvis Rødt velger å trekke fram finsk forsvarsevne – størrelsen på deres stående hær – formodentlig for å vise hvor god vår forsvarsevne kunne vært utenfor Nato, spesielt siden 60 prosent av finnene svarer at de nå ønsker et medlemskap i alliansen.

Realpolitisk skal vi prise oss lykkelig for at atomvåpennektere og pasifister ikke får gjennomslag for nedrustning av atomvåpen eller nedbygging av forsvaret.

I en ideell verden hadde det beste selvfølgelig vært at vi ikke hadde noen atomvåpen. Det bør fortsatt være et langsiktig mål.

Vi må håpe at ikke stemmene for nedrustning eller pasifisme blir så overkjørt at de knapt finnes etter krigen. Selv om stemmer som ICAN nok ikke bør få definere forsvarspolitiske prioriteringer alene, så bør pasifisme og nedrustning fortsatt være en tanke vi klarer å tenke.

Det kan være greit å minne oss selv på det nå. Når videoer av russiske helikoptere som skytes ned bejubles i sosiale medier, er vi på feil vei. Drap i krig skal ikke feires som mål i en fotballkamp. Krigen er en tragedie for begge sider.

Målet må fortsatt være å unngå krig. Selv om vi nå er klar over trusselen som finnes på vårt eget kontinent.

[ I skyggen bygger KrF muskler for å hindre valgsmell ]

Gandhi og ikke-vold.

Den brutale og nærmest uvirkelige volden Putin har påført ukrainerne har fått meg til å tenke på Gandhis ikke-vold. Hadde det vært mulig å svare på vold med noe annet enn vold?

Gandhi skal ha beklaget at hans ikke-voldelige motstandsteknikk ble benyttet mot nazistene. Første gang jeg leste det, for noen år siden, virket det som helt usannsynlig at det i min levetid kunne oppstå en ny situasjon hvor europeere igjen skulle møte hensynsløs militærmakt.

For at Gandhis ikke-vold skal fungere må det formodentlig finnes noe godt i motstanderen som man kan appellere til. Motstanderen må kunne overbevises om at vold og konflikt ikke er riktig.

Når vi ser framgangsmåten til Putin minnes vi på hvordan en hensynsløs og totalitær fascistisk ideologi ser ut. Bilder av døde barn eller bombede sykehus virker tilsynelatende ikke på Putin. Det virker ikke som noe budskap om medmenneskelighet kan nå inn hos tyrannen. Jeg tror knapt det er noen som helst likhetstrekk mellom vår samvittighet og hans.

Hadde det vært mulig for ukrainerne å møte russerne på en annen måte enn med våpen? Jeg tror ikke det.

Da er en ikke-voldelig, pasifistisk eller annen fredelig tilnærming fånyttes. Det som fungerer er harde sanksjoner og heltemodig ukrainsk motstand.

Samtidig er det viktig å huske på at pasifisme egentlig er et gode. At atomvåpen er et onde. Og at vi på lang sikt forhåpentligvis kan bygge en verden som klarer seg uten vold og militærmakt.