Kommentar

Gjengrodd tredje vei

NATO: Nato-motstanden bygde på forestillingen om den tredje vei, verken alliert med Sovjet eller USA. Når den ikke er troverdig, blir SVs Nato-nei bare et forsvar for tradisjon og identitet.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Hvordan kan noen i Norge være mot Nato?», spurte et av barnebarna mine. Med et krigersk Russland rett i nabolaget er det ikke lett å forklare at vi ikke vil søke den støtten vi kan få. Og hvem vil være på lag med Putin?

Det var bare noen få innbarkede Moskva-kommunister som ville at vi skulle alliere oss med Sovjetunionen den gangen Nato ble til. Det var ikke sympati med Sovjet, men tanken om en tredje vei mellom supermaktene som var begrunnelsen for de som var mot Nato.

De tidligere Sovjet-undersåttene trengte ingen amerikanske lokketoner for å søke mot vest. Det var frykten for Russland som fikk dem til å søke tryggheten i Nato

—  Erling Rimehaug

Ved å stå uavhengig i midten hadde vi mulighet for å bidra til å bygge ned spenningen og hindre den kalde krigen i å bli varm. Det var en tanke som var viktig for Einar Gerhardsen da han tvilte seg fram til ja til Nato i 1949. Samme argument ble på lørdag for øvrig brukt i Klassekampens leder.

Alliert brubygger

Men for Gerhardsen og de fleste som hadde opplevd krigen, var ikke nøytralitet lenger en mulighet. Vi trengte allierte. Det ble arbeidet med et nordisk forsvarsforbund. Men det ble til sjuende og sist forkastet som for usikkert.

Selv om vi ble med i Nato, ga ikke Gerhardsen opp tanken om at Norge kunne være brubyggere. Norge garanterte at det ikke ville være Nato-baser i Norge i fredstid, og heller ikke atomvåpen. Dette var begrensninger på Nato-medlemskapet som høyrefløyen i Arbeiderpartiet var sterkt mot, anført av partisekretær Haakon Lie.

Nato-motstanden som vokste fram på 50-tallet bygde mye på frykten for atomvåpnene. Vi burde trekke oss ut av en allianse som var med på å drive fram rustningskappløpet som truet livet på jorda, var et viktig argument.

Endret syn på USA

Frigjøringskampene i den tredje verden endret synet på USA. Mange begynte å se USA som en imperialistisk makt som prøvde å holde verdens fattige nede. Særlig Vietnamkrigen bidro til denne oppfatningen. Selv om Sovjet viste seg å være en brutal undertrykker både i Ungarn og Tsjekkoslovakia, mente noen at begge supermaktene var like ille. Det var en tanke som særlig slo rot i AKP (ml). De var nok for Stalin, men mente Sovjet nå var overtatt av høyreavvikere som truet oss alle.

Så forsvant Sovjetunionen. Vi bygde ned forsvaret, og mange mente Nato hadde mistet sin eksistensberettigelse. Men nettopp fordi vi ikke lenger hadde noe troverdig nasjonalt forsvar, måtte vi satse på å ha USA i bakhånden om noe uventet skulle skje. Nato ble derfor en ramme for å delta i operasjoner som skulle sikre oss USAs velvilje.

Og så ble Nato-pakten plutselig relevant da USA aktiviserte artikkel 5 etter angrepet 11. september 2001. Det norske forsvaret ble gode på krig langt borte. Men det ble lite penger igjen til det nasjonale forsvaret.

Motstand mot internasjonale operasjoner

Nato-motstanden kom derfor til å dreie over til å bli motstand mot de internasjonale operasjonene mer enn mot Nato som sikkerhetspolitisk alternativ. Og her gikk skillelinjen midt gjennom SV, hvor noen ville slåss for demokrati og kvinnefrigjøring. AKPs arvtakere i Rødt gikk derimot inn for et sterkt nasjonalt forsvar som alternativ til Nato. I kampen for mer penger til forsvaret i Norge kan de nå oppleve å havne i selskap med Høyre og Fremskrittspartiet.

Men som Bjørnar Moxnes nylig innrømmet, så har vi ingen utsikter til å bygge opp et forsvar som kan stå seg mot et russisk angrep over lengre tid. Så hva er alternativet?

Den tredje vei kunne en gang støtte seg på en bred bevegelse av alliansefrie stater, de fleste i den tredje verden, som sammen ville arbeide for å bygge ned spenningen mellom supermaktene ved å ikke knytte seg til noen av dem.

Kina er ingen alliert mot Russland

Hvis vi leter etter en tredje vei i dagens konflikt, så er det naturlig å se på de som avsto fra å stemme over resolusjonen om Ukraina i FN. Men det er en samling land som enten er ganske avhengige av eller redde for Russland, eller som står Kina nær. Og Kina er ikke noe alternativ for en tredje vei. Kina og Russland står på samme side i kampen mellom demokrati og diktatur.

I den kampen har Finland og Sverige valgt side. Når mange der likevel er usikre på om de nå skal søke å bli med i Nato, er det fordi de er redde for å bidra til å eskalere spenningen. Men troen på at nøytraliteten er et varig vern mot å bli dratt inn i krig, er sterkt svekket. I den grad nordisk forsvarsforbund skulle ha noe for seg, så ville det nok bli som en del av Nato-samarbeidet – om da ikke innen rammen av EU.

For med Tysklands nye vilje til opprustning, og med Donald Trump truende i bakgrunnen, er tanken om et eget europeisk forsvar i regi av EU i ferd med å vinne fram. Det kan bli en kinkig sak for vår nåværende regjering, hvor synet på EU er mildt sagt sprikende.

Frykt for Russland og trygghet i Nato

USA opptrådte nok arrogant og ekspansjonistisk etter Sovjets fall. Planene som ble lagt om å legge et belte av tidligere sovjetstater rundt Russland – fra Estland til Kasakhstan, var preget av ambisjon om å bli den ene dominerende verdensmakt.

Men de tidligere Sovjet-undersåttene trengte ingen amerikanske lokketoner for å søke mot vest. Det var frykten for Russland som fikk dem til å søke tryggheten i Nato. Og etter hvert ga Putin dem gode grunner til å frykte.

Kanskje kunne Russland havnet på en annen kurs om både de og vi hadde tatt bedre valg på slutten av forrige århundre. Men det er uansett nå etterpåklokskap. Nå må vi forholde oss til et aggressivt og isolert Russland. Det finnes ikke noen tredje vei der.




Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar