Kommentar

En fremmed meningsløshet

Samtidslitteraturen viser fram det rådløse mennesket i sitt lønnkammer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg vegret meg lenge for å lese Michel Houellebecq. Grunnen er verken at han har rykte på seg for å lefle med politisk grums eller grovhet, men at jeg har fått det for meg at han skriver nihilistiske romaner. Å lese sånt gjør meg ofte sterkt nedstemt, og virkningen kan sitte i over lang tid. Men nå har jeg lest Houellebecq, nærmere bestemt romanen Serotonin, et par år etter at folk som følger med gjorde det. Og det er en nihilistisk roman. Like fullt er jeg alt annet enn nedstemt. Jeg er glad.

Annenhånds tristhet

I ungdommen var jeg mer hardhuda enn nå. Jeg husker jeg gjerne leste Skram, Garborg, Bukowski og Welsh, og selv om jeg riktignok mista humøret, spratt jeg kjapt tilbake til mitt vante selv. Det kosta, men det smakte også: Bøkene gav meg tilgang på en verden som ellers var helt utilgjengelig for en uskyldig nerd fra den norske middelklassen.

Under lesingen av Houellebecq forstod jeg ganske snart at det mørket jeg leste om ikke var mitt mørke.

—  Åste Dokka

Etter jeg ble voksen, har jeg ikke det samme vernet mot mørket i bøkene. Det invaderer meg og vil ikke flytte ut igjen. Men så skjedde altså Houellebecq, og jeg ble altså glad. For jeg forstod ganske snart at det mørket jeg leste om ikke var mitt mørke. Dermed ble min tristhet annenhånds, den ble medlidenhet og ikke sorg. Mørkt er det i Serotonin, men for meg også ganske uvedkommende. For min store oppdagelse under lesinga, er at jeg selv ikke er eksistensielt deprimert, og at jeg kan prise meg lykkelig for det.

Strukturell depresjon

I mitt liv finnes ansvar, plikt, verdier, fellesskap, glede, sorg, rett og galt, mening, håp, en ide om rettferdighet og sannhet. Ingenting av dette preger dagene til hovedpersonen, Florent-Claude. Selv seksualdriften er redusert til minner, det eneste som gjenstår som lokkende, er mat. Det er overhodet ingen ting som gir mening til dagene hans. Ikke mennesker, ikke arbeid, ikke ansvar, ikke en gang noen grop å kare seg opp av, for det finnes verken opp eller ned - tilværelsen er uten orienteringspunkter, det er ingen stjerner å navigere etter, alle retninger er like meningsløse.

De er som skipbrudne i en liten livbåt, fylt av mat og drikke, men uten håp om å noen gang kunne bli reddet.

—  Åste Dokka

Florent-Claudes mørke er strukturelt framkalt. Houllebecq skriver ikke om en stakkar som har vært så uheldig å få et leit liv, han skriver om et samfunn der det ikke går an å være lykkelig. Der livsgrunnlaget forsvinner i en rasende fart under de eldgamle bondeslektene, arkitektene må tegne grufulle bygg, kunstnerne er alkoholikere og byråkratene samfunnets godt betalte kontorbødler. All verdens alkohol kan ikke bøte på at livene til romanens franskmenn har mistet sitt innhold, mål og mening. De er som skipbrudne i en liten livbåt, fylt av mat og drikke, men uten håp om å noen gang kunne bli reddet.

Hadde jeg tatt steget fra hans liv og inn i kirka, hadde jeg nok ikke bare hvisket mine halleluja.

—  Åste Dokka

Men jeg deler ikke denne følelsen. Jeg er nemlig - kristen. Ja, sjelden har det stått tydeligere for meg. Min livsfølelse er helt annerledes enn Florent-Claudes. Hadde jeg tatt steget fra hans liv og inn i kirka, hadde jeg nok ikke bare hvisket mine halleluja. Jeg hadde prist meg salig hver dag for hva jeg unnslapp.

Samtidslitteratur uten meningssystem

Det slår meg at nihilismen preger nesten hele samtidslitteraturen. Veldig sjelden har bøkenes universer et meningssystem. Det er liksom ingen verdensanskuelse, ingen oppfatning av tilværelsen, ikke noe virkelighetsbilde. For meg er det en fremmed situasjon. Tilliten min til Gud kan gjerne variere, men som kristen og teolog har jeg en fasttømret oppfatning av hvordan verden er organisert.

Min generasjon, de voksne barna til det første store fritenker-kullet, har ikke arvet noe verdensbilde.

—  Åste Dokka

Kanskje er det derfor samtidslitteraturen så sjelden snakker direkte inn i mine problemer. Mine konflikter, for eksempel den mellom kall og selvrealiseringstrang, finnes knapt. Kanskje er det fordi plikten er falt bort som bestemmende for livet, og lysten blir den eneste retningsgivende kraften i livet. Selv om det tar på å stå i krysspresset, tror jeg egentlig det er mye mer fortvilende å ikke gjøre det, å selv skulle forsyne seg med mening og sammenheng hver dag, uten andre grenser enn hva lovene og den gjengse anstendighet foreskriver.

Eksistensiell dumdristighet

Min generasjon, de voksne barna til det første store fritenker-kullet, har ikke arvet noe verdensbilde. Det finnes riktignok ideologiske og politiske organiseringsprinsipper, men de er sjelden eksistensielle for den enkelte. Om man mener personlig frihet eller økt skattlegging av de rike er det viktigste: På lønnkammeret er man like rådløs, i sine personlige valg og verdier like fattig. Hos Houellebecq er også tiltroen til det politiske borte, samfunnsveven og -logikken har raknet. Det står ingenting igjen. I samfunnets stumme bølger dupper individet for seg selv, forøvrig finnes bare en taus himmel over og et skremmende dyp under.

Tanken om at den enkelte selv skal skape mening og smi sin egen lykke, har sine gode sider. Men den er også et uttrykk for en enorm arroganse, en ganske sjokkerende dumdristighet: Alle mennesker har fram til i dag lært hva det vil si å være menneske av sine forfedre. Vi står på kjempers skuldre. Å skulle hoppe ned på bakken og bygge fra scratch er ikke en oppgave for enkeltmennesket, det krever en hel sivilisasjon av hoder, hjerter og fantasier.

Så ender Serotonin i en overraskende vending mot Kristus, mot tegnene på Guds omsorg. Det ser ut til å være det eneste svaret på livssmerten for Florent-Claude, og samtidig en umulighet å tre inn i. Innsikten om Kristi offer har ingen betydning - ikke det heller.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er ordinert prest i Den norske kirke, forfatter og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017 og skriver om teologi, kirke, eksistens og kultur.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar