Vårt felles ansvar i abortdebatten

Den kommende abortdebatten står om kvinnens selvbestemmelse skal utvides fra uke 12 til uke 18. Slik Vårt Land har omtalt på nyhetsplass vil det kunne stå om rundt fem stemmer i Stortinget.

I dag har kvinnen rett til selvbestemt abort til uke 12. Den gangen loven ble laget, ble dette ansett som et viktig kompromiss. I tillegg til å gi kvinnen selvbestemmelse ble det vektlagt at fosteret skal ha et økende rettsvern ettersom det ble stadig mer levedyktig. Nå kan dette rettsvernet stå for fall.

[ Fem stemmer kan avgjera abortgrensas framtid ]

Motsetningsfulle posisjoner

Det som både historisk og nå gjør abortdebatten vanskelig er at ytterposisjonene i debatten bygger på svært ulike syn og hensyn. På den ene siden mener de mest markante abortmotstandere at barnet har en selvstendig verdi fra unnfangelse av. Konsekvensen de trekker, er at kvinnen som hovedregel ikke har rett til abort. På den andre siden mener mange abortforkjempere at fosteret er en del av mors kropp svært langt ut i svangerskapet, og at kvinnen skal ha det endelige valget hele veien. Enten til uke 18 eller helt til uke 22.

Men etter SV og Rødts vedtak om selvbestemt abort til uke 22 kom en mellomposisjon sterkere til syne. Mange av oss mener fosteret har en egenverdi fra starten av, men at vi likevel må ta den tunge jobben å finne et godt kompromiss der både hensynet til kvinnens valg og fosterets økende behov for rettsvern blir tatt hensyn til.

Denne typen avveininger foretar vi hele tiden i spørsmål om liv og død. Ofte ender man opp i mellomposisjoner og kompromisser når man anvender konsekvensetikken.

[ SV vil gi kvinnen siste ord om abort til uke 22. Det faller partiets kristne veteraner tungt for brystet. ]

Menneskerettigheter

En slik mellomposisjon i abortdebatten fører til at selv om man er imot abort, kan man likevel være for selvbestemt abort. Eller man kan være prinsipielt for selvbestemt abort, men likevel ønske et gradert rettsvern jo mer levedyktig et foster blir. Svært mange kristne i Norge står for en av disse posisjonene i dag. Derfor er mange kritiske til å fjerne nemnder helt til uke 18 eller 22. Grunnen er at det oppleves som en svekkelse av fosterets rettsvern og menneskerettigheter.

Den siste tiden er det blitt kjent at i enkelte land reddes nå foster helt ned til uke 22. Det kan altså være mulig å overleve en senabort eller en så tidlig fødsel. Selv har jeg et for tidlig født barn. Hun var riktignok født rundt uke 31, men jeg tilbrakte mange timer og døgn på Nyfødt intensiv-avdelingen på Ullevål sykehus. De minste barna var bare litt eldre enn 22 uker. De var på mange måter ferdig utviklede og små mennesker. Nyere forskning viser at foster trolig kan føle smerte allerede i uke 22, selv om hjernen ikke er ferdig utviklet.

Abortdebatten handler ikke bare om antallet aborter. Den handler dypest sett om hvilke hvilke signaler et lands lovverk sender ut.

—  Berit Aalborg

Ubehaget

Jeg skriver ikke dette for å skape ubehag hos mine lesere. Jeg skriver det fordi ubehaget ved å tenke på aborter så sent som i uke 22 allerede er til stede hos de fleste som kjenner etter. Blant dem som har uttalt dette tydeligst er helsepersonell som må håndtere foster som lever lenge etter senaborten. Nesteleder i Jordmorforbundet Kristin Holanger beskrev det slik i Klassekampen i fjor: «Å legge bort et barn som lever lenge etter en abort – det kan jordmødre og leger oppleve som svært krevende».

[ Jordmødre har flere ganger varslet om svært krevende situasjoner der barnet overlever aborten ]

Den vanskelige etikken

Men senaborter er langt fra den eneste etiske utfordringen ved abortdebatten. Den er full av vanskelige dilemmaer. Françoise Girard er president for International Women´s Health Coalition. I en kronikk i Bistandsaktuelt fra 2018 viser hun til at det blir foretatt 56 millioner aborter hvert eneste år. Hele 88 prosent av disse abortene blir foretatt i det globale sør. En betydelig andel av disse landene har mye strengere abortlover enn i Europa og USA. Mange av landene er også fattige. Det anslås at rundt 47.000 jenter og kvinner dør verden over hvert år, på grunn av illegale og farlige aborter. Langt flere får varige skader.

Statistikk fra flere land viser at når abort avkriminaliseres faller tallene på aborter. Det er heller ikke gitt at en utvidelse til uke 18 eller 22 vil føre til flere aborter. Dette perspektivet gjør diskusjonen om en utvidet selvbestemmelse ytterligere komplisert.

Lovens signaler

Jeg må innrømme at jeg mange ganger har stilt meg spørsmålet om nemnder i virkeligheten gir fosteret et gradert og økt rettsvern slik intensjonen er. Spiller det noen rolle hvilke regler vi har dersom antall aborter forblir det samme? Tall fra land som Sverige kan tyde på det.

Likevel vil jeg snu spørsmålet på hodet: Ønsker vi å frata bortimot levedyktige fostre et formelt rettsvern? Eller finnes det andre ordninger som kan ivareta rettighetene for et foster som er i ferd med å klare seg utenfor mors mage?

Abortdebatten handler ikke bare om antallet aborter. Den handler dypest sett om hvilke hvilke signaler et lands lovverk sender ut. Er vi i det hele tatt et humanistisk samfunn dersom vi ikke er villige til å sikre fostre som kan leve utenfor mors liv menneskerettigheter?

Den amerikanske abort-krigen

USA har fram til nylig hatt en langt mer liberal lovgivning enn Norge, uten de samme forsøkene på å gradere fosterets rettigheter. Det har gitt en langt tøffere og mer polarisert debatt og mer militante abortmotstandere. De liberale lovene blir nå strammet inn i en rekke stater. Det fører til sterke motreaksjoner fra mange kvinner i USA. Dette politiserte og polariserte debattklimaet kan føre til at lover blir endret fram og tilbake. Kvinner og særlig de i en økonomisk usikker situasjon blir kasteballer i en hard politisk kamp.

Motsatsen til denne utviklingen har vi fram til nylig hatt i Norge. Dagens abortlov ble bygd på et kompromiss der begge hensyn ble søkt ivaretatt. Derfor har vi sluppet den politiske gjørmebrytingen vi har sett i USA.

Nå er min frykt at vi beveger oss i retning av det amerikanske klimaet og et politisk spill som kan gi en stadig endret abortlov.

Trolig må Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad ta sin del av ansvaret for den polariserte debatten vi nå ser. KrFs symbolske abort-seier satte mange krefter i spill. Likevel må langt flere ta felles ansvar for det opphetede debattklimaet som utviklet seg i ettertid.

Det er også verdt å merke seg at Olaug Bollestad, med sin brede erfaring fra helsevesenet, har kommet med langt mer nyanserte signaler i dagens abortdebatt.

[ USA: Abortdom i høyesterett – Den amerikanske abortloven står for fall. ]

Vårt felles ansvar

Vi må gjøre alt for å unngå at det slås politisk mynt om abortsaken i tiden som kommer. Spørsmål om kvinnehelse, om uplanlagte graviditeter og om menneskerettigheter for foster som nærmer seg levedyktighet utenfor mors liv er for viktig til at vi kan overlate debatten til de som roper høyest.

Det er vårt felles ansvar at denne debatten er vårt sterke demokrati verdig. Etikk er vanskelig, ja, noen ganger også ubehagelig. Men det er da vi må våge å lytte til hverandre. Det er et felles ansvar.