Kommentar

Rasisme-stempel skjerper frontene

APARTHEID: Gjensidige beskyldninger om rasisme fører neppe til at det blir lettere å få en løsning som gir rettferdighet for palestinere og sikkerhet for Israel.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Merkelappen apartheid festes igjen på Israel, denne gangen av Amnesty International. Og det er ikke tvil om at det er mye ved Israels politikk overfor palestinerne som minner om den diskriminerings- og adskillelsespolitikken som det sør-afrikanske regimet drev med i forrige århundre.

Palestinere og israelere som bor på Vestbredden er underlagt ulike lover. Palestinerne dømmes i militærdomstoler, som har langt svakere rettssikkerhetsgarantier enn de sivile domstolene som dømmer israelere. Palestinernes bevegelsesfrihet er sterkt redusert. Vold fra israelske bosettere møter sjelden reaksjoner, mens steinkastende palestinske tenåringer havner i fengsel eller risikerer å bli skutt. Illegale bosettinger blir godkjent om de bare holder på lenge nok, mens palestinere har store problemer med å få byggetillatelser. For å nevne noen eksempler.

I stedet for å møte dem med beskyldninger om antisemittisme, burde Israel ta inn over seg grunnene til at slike anklager fremmes.

—  Erling Rimehaug

Men apartheid er mer enn en ekkel merkelapp og en assosiasjon med et regime ingen liker å sammenlignes med. Apartheid er definert som rasisme av FN og som forbrytelse mot menneskeheten som kan dømmes i den internasjonale krigsforbryterdomstolen. Dersom Israel er skyldig i apartheid, må landet utestenges fra det gode selskap og møte internasjonale straffereaksjoner.

Sionisme er ikke rasisme

Apartheid i Sør-Afrika bygget på en rasistisk - og delvis teologisk begrunnet - teori om forskjell mellom rasene, der den hvite rase var på et høyere nivå og derfor bedre egnet til å styre. Israel bygger ikke på noen slik ideologi. Men noen mener sionismen i seg selv er rasistisk.

Ideen om at jødene har rett på en nasjonalstat er ikke mer rasistisk enn at nordmenn har rett til det. En jødisk stat kan godt behandle ikke-jøder og jøder likt. I Israel har palestinere de samme borgerrettigheter som jøder, de er representert i nasjonalforsamlingen og nå også i regjeringen. Men på noen områder gjøres det forskjell på etnisk grunnlag. Den grunnleggende loven som ble vedtatt for vel ti år siden sier at staten er til for jødene. Og nettopp i disse dager vedtas på ny en lov som gjør at palestinere som gifter seg med israelere ikke får bo i Israel. På tross av disse avvikene er det prinsipielt sett mulig med en jødisk stat som likebehandler borgerne.

Trekker Israels legitimitet i tvil

Amnestys hevder at grunnlaget for Israel er jødisk dominans. Dagens bosettingspolitikk er en fortsettelse av den fordrivelsen som begynte da Israel ble etablert i 1948. Hvis man skal ta dette på alvor, er det ikke nok å opprette en palestinsk stat ved siden av Israel. Israel må opphøre å eksistere i sin nåværende form. Israels legitimitet som stat er dratt i tvil.

Den israelske reaksjonen på dette er å stemple Amnesty som antisemittisk. Dette gjør de ut fra en omstridt definisjon av antisemittisme som sier at det å bruke andre standarder mot Israel enn mot andre land er antisemittisme. Israel har de siste årene brukt denne definisjonen blant annet mot boikottbevegelsen.

Israel drar rasisme-kortet

Israel svarer altså på rasisme-anklager med å dra det samme rasismekortet. Men å anklage en organisasjon som Amnesty for rasisme gir ikke troverdighet hos andre enn Israels aller mest overbeviste forsvarere.

I USA møter Amnesty tverrpolitisk fordømmelse. Storbritannias regjering har rykket ut mot rapporten (som er skrevet av Amnestys britiske avdeling). Norge og EU sier ingenting, men er neppe villige til å stemple Israel med apartheid. Og araberstatene fortsetter å normalisere Israel. Så dermed er vi tilbake i de vanlige skyttergravene der beskyldningene hagler og ingenting skjer.

Israel burde ta anklagene alvorlig

I stedet for å møte dem med beskyldninger om antisemittisme, burde Israel ta inn over seg grunnene til at slike anklager fremmes. Etter 55 år med militærstyre på Vestbredden er det ikke lenger mulig å hevde at vilkårene for palestinerne er en midlertidig ekstraordinær situasjon i påvente av en permanent løsning. Når man samtidig fortsetter med å ta stadig mer land i de erobrede områdene, blir det vanskelig å tro at man ikke har tenkt å beholde det for godt.

Israel kan ikke fortsette å operere med ulike sett av lovgivning og rettshåndhevelse, med ulike rettigheter til bevegelse og ressurser. Israel påfører seg selv stor skade ved å fortsette med dette, og burde ha egeninteresse av å gjøre slutt på det.

Isolasjon og stempling gir hardere fronter

Den veien Amnesty peker ut, er å isolere og straffe Israel og slik tvinge dem til endringer. Men når Israel opplever dette som en trussel mot sin eksistens, mobiliseres de til å stå hardt mot hardt så lenge som mulig. Det blir lettere å stemple ettergivenhet og fredsvilje som forræderi.

Et alternativ kunne være å utfordre Israel på sine egne standarder: De demokratiske tradisjonene landet vil bygge på og jødedommens tro på medmenneskelighet og fred. I Bibelen er jødene kalt til å være til velsignelse for andre folk. Å kreve at Israel tar dette på alvor kan være et bedre bidrag enn å stemple dem som rasister.


Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar