Britiske bookmakere tilbød lørdag 1,4 ganger innsatsen tilbake på et veddemål om hvorvidt Boris Johnson må gå av som partileder og statsminister i løpet av 2022. Skulle det ende med en slik ydmykende avgang, vil det være et politisk fall av historiske dimensjoner. Så sent som i 2019 ble Johnson genierklært som toryenes redningsmann, etter å ha ledet det konservative partiet til sitt største valgskred siden Margaret Thatchers velmaktsdager.
«Lurvete anklager»
Før helgen forverret situasjonen seg drastisk for Johnson, da fem av hans rådgivere i Downing Street trakk seg. Mest oppsiktsvekkende var det at hans politiske rådgiver Munira Mirza begrunnet avskjeden med sjefens «lurvete anklager» mot Labour-leder Keir Starmer i et ordskifte i Underhuset sist mandag.
Der gjøv Johnson løs på opposisjonslederens tidligere rolle som sjef for den britiske påtalemyndigheten fra 2008 til 2013, og anklaget Starmer for at den nå avdøde BBC-stjernen Jimmy Savile ikke ble stilt for retten, for det som senere er dokumentert som en rekke seksuelle overgrep mot kvinner og mindreårige.
Det var et slag langt under beltestedet, trolig for å nøre opp om usanne konspirasjonsteorier om Starmers tilknytning til etterforskningen av Savile. Johnsons angrep bekrefter inntrykket av en kynisk politiker som ikke nøler med å spre løgner for å fremme egen karriere.
Det har forsterket murringen også blant egne partifeller, der flere parlamentsmedlemmer har gått ut med åpen kritikk mot statsministeren etter avsløringene om sosiale samlinger og fester i Downing Street. Det skjedde samtidig som regjeringen påla resten av befolkningen streng nedstengning, inklusive dronning Elizabeth som måtte begrave sin ektefelle i påfallende ensomhet.
Boris Johnsons angrep på Labour-leder Keir Starmer bekrefter inntrykket av en kynisk politiker som ikke nøler med å spre løgner for å fremme egen karriere.
— Geir Ove Fonn, kommentator
Mistillitsforslag?
Problemet for Keir Starmer er at opposisjonen er totalt prisgitt Johnsons konservative partifeller i parlamentet for å få ham kastet. Det kan skje dersom minst 54 tory-representanter krever mistillitsavstemning mot partilederen.
Deretter trengs støtte fra minst halvparten av de konservative parlamentsmedlemmene for å avsette ham. Kulturminister Nadine Dorries insisterte imidlertid lørdag overfor Sky News på at 97 prosent av de konservative parlamentsmedlemmene stiller seg bak partilederen.
Det tallet er nok overdrevet, men viser likevel at toryenes parlamentsgruppe langt fra er klar for å kaste sin partileder, tross betydelig misnøye og fritt fall på meningsmålingene. Nølingen forsterkes av at det ikke finnes noen klar arvtaker etter Johnson, selv om både finansminister Rishi Sunak, helseminister Sajid Javid og tidligere statsråd Jeremy Hunt nevnes som kandidater.
Omstridt velgermagnet
Den omstridte, men karismatiske Johnson har vært en enorm velgermagnet for partiet, og er kjent for å ta i bruk nærmest alle midler for å sikre egen makt. Det kan dermed bli et så stygt oppgjør om partitronen at selv mange av Johnsons kritikere ikke tør stå løpet ut. Mange av dem skal tross alt gjenvelges i valgkretser som aldri ville vært vunnet uten Johnsons formidable valgkamp i 2019.
Den gang vant han valget etter en nyorientering av politikken inn mot sentrum, og med et frieri til distriktene, noe som sikret det blå partiet støtte fra en bred gruppe vanlige arbeidsfolk. For første gang klarte partiet å erobre mange tradisjonelle Labour-valgkretser i «den røde veggen» – de tidligere industriområdene i Midt- og Nord-England.
Det var en gevinst som delvis kunne tilbakeføres til Johnsons politiske teft da han under finanskrisen i 2008 skjønte at æraen med nyliberal dominans og utemmet globalisering var over.
[ Hun hjelper 28.000 følgere med økonomi: – Når jeg setter Gud først, ser jeg hvor rik jeg er ]
«Mind the gap»
Mange av disse arbeidervelgerne stemte på Toryene i skuffelse over at de knapt fikk inntektene til å strekke til i hverdagen, forsterket av arbeidsinnvandring og sosial dumping, mens gapet til middel- og overklassen ble stadig mer markant.
Så langt har imidlertid ikke Johnson lyktes med å innfri forventningene om at hans Brexit-politikk skulle løfte disse underprivilegerte gruppene. Storbritannia er dessuten preget av enorme geografiske forskjeller i levekår, mellom de velstående områdene i og rundt London og sørvest for hovedstaden, og fattigere områder ellers i landet.
For eksempel vil en mann i bydelen Westminster i London ha en forventet levealder på nærmere 85 år, elleve leveår mer enn en mann i kystbyen Blackpool i det nordvestlige England. Tall fra det britiske statistikkbyrået (ONS) bekrefter at den økonomiske ulikheten har økt.
Eksempelvis hadde de 10 prosent mest velstående husholdningene hånd om 43 prosent av all rikdom i øyriket i perioden april 2018 til mars 2020, en ulikhet som er ytterligere forverret under den påfølgende koronapandemien.
[ Camilla Stoltenberg: – Jeg har vært bekymret for effekten av tiltakene ]
Skuffende utjevning
Et av Boris Johnsons mest profilerte løfter er da også å sørge for «levelling up»: Å utjevne regionale ulikheter i økonomi og velferd, gjennom å løfte alt fra transporttilbud til helsetjenester og utdanningskvalitet i de minst velstående distriktene. Da regjeringen sist uke omsider la fram sine planer for dette, ble imidlertid forslagene gjennomgående møtt med skuffelse og kritikk for å mangle friske penger.
Dermed brast Boris Johnsons håp om at lanseringen av planen skulle ta noe av oppmerksomhet bort fra «partygate». Statsministeren vendte heller ikke triumferende hjem fra forrige ukes samtaler i Kiev med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, og forsøk på megling over telefon med Russlands president Vladimir Putin.
Nå er Johnson avhengig av å framstå handlekraftig, og raskt stable på beina en ny stab etter forrige ukes faneflukt av rådgivere. I mai er det lokalvalg, og overlever han så langt, kan ikke Johnson avskrives som leder for partiet og landet videre fram mot neste valg i mai 2024.
