Sannhetens lys og løgnens skygge

«Bibelen sier at vi skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette oss fri. Er vi i ferd med å bli en nasjon som ikke lever i sannhetens lys, men i løgnens skygge?», sa president Joe Biden da han talte ved ettårsmarkeringen for stormingen av Kongressen i USA 6. januar.

Det var påstandene fra hans forgjenger Donald Trump om at valget i 2020 ble stjålet Biden omtalte som løgn. Men en fjerdedel av alle amerikanere, og mer enn halvparten av alle republikanske velgere mener tvert imot dette er en sannhet.

Donald Trumps manglende sannferdighet er tross alt ikke så viktig. Mer avgjørende er det at vi som samfunn beholder tilliten til at sannferdighet er mulig og ønskelig.

—  Erling Rimehaug

«Hva er sannhet?» sa politikeren Pontius Pilatus da Jesus sa det Biden siterte. Så toet han sine hender og dømte den han visste var uskyldig. Sannheten måtte vike for makten. Eller er det slik at de som har makt, bestemmer hva som er sant?

Opphever skillet mellom sant og falskt

Alle politikere lyver, er en ganske vanlig oppfatning. Og det er nok slik at politikere ofte er rause med å love mer enn de kan holde. Det finnes situasjoner der politikere ikke kan si sannheten av hensyn til de konsekvensene det kan få for landet eller for andre mennesker. Og det hender politikere – som andre – lyver for å komme ut av en knipe eller stille seg selv i bedre lys. Men stort sett holder politikere seg til sannheten, om ikke annet fordi de mister troverdigheten hvis det blir avslørt at de lyver. I alle fall i et demokrati.

«Totalitære bevegelsers grunnleggende innstilling er å oppheve skillet mellom sant og falskt», skrev Hanna Arendt. I disse bevegelsene finnes det bare én sannhet, og det er hva makthaverne har bestemt skal være sant. Man forsøker å skape en annen virkelighet ved hjelpt av språket.

Sannferdighet og «truthiness»

Det er vel dette Donald Trump prøver på, når han stadig gjentar at valget ble stjålet. Han bruker sin maktposisjon til å prøve å skape en annen virkelighet. Men betyr det at Trump lyver? Det kan jo tenkes at han selv tror at det er sant.

Vel så sannsynlig at dette handler om det som på engelsk kalles «truthiness», at noe holdes for sant fordi man føler at det er sant eller bør være sant. Det oppleves kanskje ikke som løgn, men det er ikke sannferdig. Sannferdighet krever at man forholder seg til fakta.

Post-sannhet og postmodernisme

I 2016 kåret Oxford Dictionary «post-sannhet» til årets nyord. Det defineres som at man ikke legger så stor vekt på hva som er sant, men mer på hva som stemmer med følelser og verdier. Forstavelsen «post» betyr i denne sammenhengen noe som er avleggs eller tilbakelagt. Det var Brexit-debatten i Storbritannia og presidentvalget i USA det året som satte begrepet på dagsorden.

Da er det fristende å trekke linjen til et annet post-begrep, nemlig postmodernismen. Den bygget på en i og for seg viktig innsikt om at språket er et uttrykk for maktforholdene. Språket er ikke et nøytralt verktøy for å beskrive virkeligheten. Det skaper virkelighet gjennom å forme vår oppfatning. Noe som fører til en i og for seg sunn skepsis til det vi holder for sant.

Makt avgjør sannheten

Men så har det utviklet seg videre til en oppfatning om at det ikke finnes noen sannhet, bare makt til å forme virkeligheten i sitt bilde. Derfor kan Donald Trump hevde åpenbare løgner, uten at han mister troverdighet hos de som oppfatter ham som en talsmann for sine interesser.

[ Trump er ikke hovedproblemet ]

Det er ikke bare Trump og hans tilhengere som lar verdier styre fakta. Vi har alle en innebygd evne til å akseptere det som stemmer med våre oppfatninger og forkaste det som ikke stemmer.

Men i en post-sannhetskultur blir denne tendensen forsterket. Hvis vi oppfatter det slik at alle egentlig bare gir uttrykk for sine verdier og følelser, og at det ikke finnes noen felles sannhet, så forsvinner det korrektivet vi burde få ved å konfronteres med de fakta som kunne få oss til å endre eller justere vår oppfatning.

Hvem har vi tillit til?

Men er det så lett å vite hva som er sant når vi lever i en stadig strøm av motstridende informasjon? Sannhet er å uttrykke ting slik det virkelig er, er en vanlig definisjon. Det som er virkelig, er det som fortsetter å være der selv om vi ikke tror på det. Når du blir syk av covid-19, så skjer det selv om du ikke tror at sykdommen finnes.

Men hvilken virkelighetsbeskrivelse skal vi tro på? Til sjuende og sist handler det om tillit. At vi godtar informasjon som sann, avhenger av at vi har tillit til at den kommer fra sannferdige kilder, det vil si fra noen som har undersøkt tingene og formidler det de har funnet på en ærlig måte.

[ Demagogen truer demokratiet ]

Det er denne tilliten som er i ferd med å rakne i post-sannhetssamfunnet. Den faktapolariseringen vi nå ser i USA, der folk har helt ulik oppfatning av hva som er virkeligheten, er et utslag av en tillitskrise. En del av folket mangler tillit til at media, domstoler og politiske myndigheter er sannferdige.

Vi trenger troen på at noe er sant

Tillit er en skjør sak. Det er lett å rive den ned hvis man lar usannheten få rom. Derfor er sannferdighet og åpenhet helt avgjørende, både for myndigheter og medier.

Men vi trenger også troen på at det finnes noe som er sant og noe som falskt. Det betyr ikke at vi må være enig om det til enhver tid. Sannheten tåler kritisk prøving. Og vi når aldri fram til den fulle og hele sannhet. Poenget er at vi må tro på at det er mulig å prøve å finne den.

Donald Trumps manglende sannferdighet er tross alt ikke så viktig. Mer avgjørende er det at vi som samfunn beholder tilliten til at sannferdighet er mulig og ønskelig.

[ Ikke bare Trump som splitter ]