Tidligere statsminister Benjamin Netanyahu skal være villig til å inngå en avtale med påtalemyndighetene, der han erklærer seg skyldig i deler av tiltalen mot å slippe fengselsstraff.
Det var mens han fortsatt var statsminister at Netanyahu ble etterforsket og så tiltalt for korrupsjon og tillitsbrudd. Det dreide seg dels om at han skal ha gitt rike forretningsfolk fordeler og til gjengjeld mottatt verdifulle gaver, dels om at han skal ha gitt fordeler til eierne av avisen Yedioth Ahronoth og teleselskapet Bezeq mot at de skulle gi ham fordelaktig dekning i sine medier.
Både Netanyahu og riksadvokat Avichai Mendelblit ser problemene ved en rettssak som trekker ut i årevis. Mendelblit skal dessuten snart gå av, og blir trolig erstattet av en som er utnevnt av Netanyahus fiender i den nåværende regjeringen. Derfor antas det at Netanyahu vil inngå en avtale nå.
Det er mye som tyder på at Netanyahus tid er omme. Han har uansett preget landets politikk. Det som blir stående er at han fikk parkert ideen om en palestinsk stat og samtidig bedret forholdet til de arabiske naboene.
— Erling Rimehaug
Partilojalitet minner om Trump
Påtalemakten krever at Netanyahu skal tilstå at han har oppført seg «moralsk forkastelig». Dette er en formulering som vil innebære at han ikke kan ha noe offentlig verv før det har gått sju år. I praksis vil det bety for alltid. Den tidligere statsministeren vurderer nå om han skal gå med på det.
Hvis han inngår en slik avtale, må Netanyahu trekke seg som medlem av nasjonalforsamlingen, og dermed også som leder for opposisjonen. Det kan åpne for en maktkamp om hvem som skal overta som leder for Likud-partiet. Men det er slett ikke sikkert han må trekke seg som partileder. Det er en lojalitet mot ham i partiet som kan minne om den posisjonen Donald Trump har i det republikanske partiet i USA. Han kan fortsette komme til å trekke i trådene selv om han ikke er medlem av nasjonalforsamlingen eller statsministerkandidat.
Kan få regjeringen til å sprekke
Den israelske koalisjonsregjeringen av partier på ytre høyre og ytre venstre fløy ble til utelukkende for å fjerne Netanyahu som statsminister. Dersom han virkelig forsvinner ut, forsvinner også noe av grunnlaget for regjeringen. Hvis Likud får en annen leder enn Netanyahu, vil trolig de andre høyrepartiene se seg tjent med å danne en ren høyreregjering. Da vil dagens koalisjon gå i oppløsning.
Koalisjonsregjeringen sørget for å få fjernet Netanyahu som statsminister. Men de har ikke fjernet hans politikk. Denne uka ble en kontroversiell utkastelse av en palestinsk familie i Jerusalem gjennomført, noe som sikkert fører til protester. Palestinske organisasjoner er stemplet som terrorister. Bosettervold blir stadig mer utbredt, uten at det møtes med noen mottiltak av betydning. Bosettingene utvides stadig. Og regjeringen åpnet for treplanting som driver beduiner vekk fra Negev. Alt i tråd med det Netanyahu sto for.
[ Huitfeldt er redd for at Israel-Palestina-konflikten skal bli glemt ]
Arabere med regjeringsmakt
Det som virkelig endret seg med den nye regjeringen, var at landets arabiske borgere for første gang fikk regjeringsmakt, ved at det arabiske islamistpartiet ble med i regjeringen. Partiet har måttet svelge mange kameler, blant annet de nevnt ovenfor. Men at de i det hele er inkludert i styringen av landet, åpner en mulighet for en forsoning mellom landets folkegrupper. Om regjeringen sprekker, forsvinner også denne muligheten.
Den største endringen i politikken, har vært en mye mindre lydhørhet for de ortodokse jødene. De religiøse partiene har alltid vært med i eller hatt avgjørende vippemakt over israelske regjeringer. Nå valgte de å slå følge med Netanyahu i opposisjon, og har fått merke at de ikke lenger har sin vante innflytelse.
Spørs om Netanyahu slipper tøylene
De vil ganske sikkert være ivrige for å få til en samling av høyresiden som igjen kan gi dem regjeringsmakt. Men også dette avhenger av at Netanyahu virkelig gir fra seg tøylene i Likud. De øvrige sekulære høyrepartiene ledes alle av folk som har vært medarbeidere av Netanyahu, men har blitt skjøvet ut fordi han ikke syntes de var lojale nok eller fordi han så dem som utfordrere. De vil ikke samarbeide med Likud så lenge Netanyahu har makten der.
Det er derfor mye som tyder på at Netanyahus tid er omme. Han har uansett preget landets politikk. Det som blir stående er at han fikk parkert ideen om en palestinsk stat og samtidig bedret forholdet til de arabiske naboene.