Kommentar

Brobygging og næringsvirksomhet

DEMOKRATI: Norske politikere bør absolutt snakke med autoritære regimer. Men det må være klinkende klart at målet er å fremme demokratiets sak i diktaturer, ikke omvendt.

Kjell Magne Bondevik har fulgt situasjonen Kasakhstan i mange år. Her under et statsministerbesøk i 2004.

Denne uken kunne Vårt Land fortelle at tidligere statsminister og KrF-leder Kjell Magne Bondevik mottok et honorar for å skape oppmerksomhet rundt staten Kasakhstans 30-årsjubileum.

Bondevik har ifølge eget utsagt mottatt et «beskjedent» honorar for å delta i et digitalt seminar og å skrive en kronikk som er publisert i Vårt Land. Kronikken ble senere republisert i et annonsebilag i Dagbladet. Både Bondeviks kronikk og annonsebilag ble betalt av Kasakhstans ambassade i Norge.

Vårt Land har til nå aldri hatt som fast kontrollrutine når tidligere toppolitikere vil skrive et innlegg å spørre om de er betalt av et fremmed regime for dette. Det er en rutine vi nå dessverre må vurdere å innføre.

—  Bjørn Kristoffer Bore

Saudi-millioner

Bondevik vil ikke oppgi hva han fikk i honorar, men sier altså at det var «beskjedent». Det var ikke honoraret Bondevik fikk, ifølge Dagbladet, fra en stiftelse som knyttes til myndighetene i Saudi-Arabia. Oslosenteret, der Bondevik er styreleder, skal ha fått 5,4 millioner, mens 1,4 millioner kroner skal ha gått direkte til Bondevik personlig.

Er dette så ille? Er det ikke positivt at tidligere statsmenn jobber for fred, forsoning og forståelse? Og skal ikke denne virksomheten finansieres?

Ja. Det er bra at norske toppolitikere ønsker å fremme demokratiets sak i diktaturer. Men når Bondevik mottar honorar fra kasakhstanske myndigheter for å skrive en rosende kronikk, kan det for utenforstående framstå som det omvendte skjer.

Nye land i støpeskjeen trenger støtte og bistand. Isolasjon av Kasakhstan ville neppe bedret forholdene i landet. Derfor skal Bondevik ha ros for mangeårig kontakt med regimet. I kronikken Bondevik fikk betalt for å skrive i denne avis, synes jeg han argumenterer godt for betydningen av dialog med Kasakhstan. Landet spiller en sentral rolle innen utfordringer som terrorisme, menneskehandel og energi i det strategisk viktige Sentral-Asia.

Tildekking

Men dialogen må være reell og kritisk. Etter store mengder med ros, kommer det langt nede i Bondeviks kronikk en setning om at landet har «en vei å gå» når det gjelder menneskerettigheter. Ja, det er fint at han prøver å nyansere vårt bilde av Kasakhstan, men dette framstår mer som tildekking, enn nyansering.

Kasakhstan er et brutalt og autoritært regime, og har vært det siden landet ble selvstendig i 1991. Landet får 23 av 100 mulige poeng på Freedom House sitt frihetsbarometer. I Amnestys årsrapport for 2020 slås det fast at ytrings- og forsamlingsfriheten er sterkt begrenset. Regimekritikere forfølges av justisvesenet. Tortur og mishandling er utbredt. Menneskerettighetsforkjempere blir trakassert. Etter at Bondevik skrev sin kronikk har det oppstått alvorlig uro i landet, og regimet har gitt landets sikkerhetsstyrker ordre om å skyte for å drepe.

Bondevik sier han sto fritt til skrive hva han ville, men det han skrev var såpass positivt for Kasakhstan at ambassaden bestemte seg for å bruke kronikken i et annonsebilag i Dagbladet. Det burde bekymre Bondevik.

Ikke alene

Bondevik er ikke den eneste norske eks-partilederen som har en ny karriere som internasjonal rådgiver. Tidligere SV-leder og FN-topp Erik Solheim jobber med å med å gjøre Kinas store internasjonale infrastrukturprosjekt «Ett belte» grønnere. Dette arbeidet kombineres med en høy aktivitet i sosiale medier, der han lovpriser kinesiske myndigheters innsats på mange områder. Landets internering av opposisjonelle, trusler mot Taiwan, den utstrakte bruken av dødsstraff, fraværet av demokrati og den rå maktbruken mot små land som Norge og Litauen framstår ikke spesielt viktig for Solheim.

Bondevik er en mann jeg har kjent i familiær sammenheng hele mitt liv. Jeg tviler ikke på at han, Erik Solheim og andre norske eks-politikere har de beste intensjoner med sin internasjonale virksomhet. Men dette arbeidet må skje på en slik måte at de ikke kan anklages for å være diktaturets representanter i demokratiet. Det må være klinkende klart at de er det motsatte.

I takt med at stadig flere norske eks-politikere velger en karrierevei som pr-rådgivere og internasjonale konsulenter, vil vi nok se mer av regimer som bruker penger på å påvirke norsk opinion. Pressens etiske regelverk slår fast at aviser skal vise «åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet». Vårt Land har til nå aldri hatt som fast kontrollrutine når tidligere toppolitikere vil skrive et innlegg, å spørre om de er betalt av et fremmed regime for dette. Det er en rutine vi nå dessverre må vurdere å innføre.

Når eks-politikere mottar honorarer, store eller små, fra autoritære regimer, skader ikke dette bare deres personlige omdømme. Det kan også skade tilliten til den dialogen Norge bør ha med disse landene. Tilliten til brobyggervirksomheten faller når den kan oppfattes som næringsvirksomhet.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar