Hvert år når jula nærmer seg tenker jeg på hvorfor vi dyrker så mange ytre tradisjoner i en kristen høytid. På mange måter framstår det som et paradoks at vi er så opptatt av de materielle symbolene i en høytid som skal minne oss om et trosmirakel.
Første søndag i advent henger vi opp julestjerna. Riktignok peker den på Betlehems-stjerna. Men mange av oss henger denne i flere rom i huset, noe som bryter kraftig med symbolikken. Den samme søndagen begynner vi å tenne adventslys, helt til vi er framme til jul – og julaften endelig kommer.

Mellom stjerna og korset
Rett før julaften skal juletreet på plass. På mange måter er det den underligste tradisjonen av dem alle. Treet blir kutta, og vi henger opp lys og pynt. Noen har designtrær med stilren julepynt, andre har minnebok-trær med dorullengler og annen hjemmlagd julepynt. I Norge har vi innført det nasjonalromantiske elementet med norske flagg. Har dette i det hele tatt noe å gjøre med feiringen av Jesu fødsel?
Uansett hvilken tradisjon juletreet har blitt, var det opprinnelig en gammel tysk tradisjon fra tidlig 1500-tallet. Ingen vet sikkert hvem som tok inn det første juletreet og pyntet det i stua. Kanskje startet det ved en tilfeldighet.
Men den ble et luthersk symbol: Livets tre med stjerna i toppen, som symboliserte nytt liv og korset nederst, som symboliserte korsfestelse og død. Det sies at den tidlige lutherske tradisjon var å pynte med lys, epler og nattverds-oblat. En klar kristen symbolikk.

Magasinet Historie skriver at «kirken kunne styre seg for juletreets mulige hedenske opphav, og på 1600-tallet prøvde den å dempe treets økende popularitet. Blant annet beklaget teologen Johann Conrad Dannhauer seg i 1647 over at juletreet fikk større oppmerksomhet «enn Guds ord og de hellige ritualer».
For lutheranere ble juletreet et symbol som på et vis erstattet den katolske julekrybben, som var blitt populær fra 1200-tallet. Men den katolske krybbetradisjonen forsvant ut av den lutherske kirke etter reformasjonen på 1500-tallet. Trolig på grunn av bildeforbudet som sto sterkt i deler av den reformerte kirke.
Ifølge juleekspert Hans Petter Foss på Bok og Media varte den symbolske knivingen mellom katolikker og protestanter i lang tid etter reformasjonen, skrev Vårt Land i adventstiden for et par år siden: «På slutten av 1800-tallet ble protestantene kalt for «juletrereligionen», fordi de laget et symbol rundt juletreet som fortalte om skapelsen, syndefallet og åpenbaringsboken - at det skal komme en ny himmel og ny jord.
Men hva gjør disse tradisjonene med oss? Kanskje henter vi dem fram for å gjenskape mirakelet på nytt. Det gjør det lettere for oss å fatte en flik av det hellige.
— Berit Aalborg
Den katolske julekrybba
Det skulle ta nesten fire hundre år før lutheranere innførte julekrybba som et viktig symbol i julefeiringa. Men i dag står det en julekrybbe i svært mange lutherske hjem.
Julekrybba har stor utbredelse over hele den kristen verden. De fleste land har sine tradisjoner.
Jeg vet det godt, for jeg samler på julekrybber, fra ulike land over hele kloden. Figurene som symboliserer Jesus fødsel i en stall har ulike uttrykk, lokale klestradisjoner og en variasjon av dyr, alt etter hvilket land julekrybben er laget i. Naturlig nok blir Jesu fødsel fremstilt forståelig og kjent der krybben skal brukes. Ofte er julekrybben et speilbilde på sitt samfunn, tradisjoner og kulturell historie.
Slik gjør vi alle fortelling om Jesu fødsel til vår egen.

De rare tradisjonene
Mitt spørsmål var hvorfor vi skaper og gjenskaper alle disse fine, men rare og ytre tradisjonene? Burde det ikke være nok for oss å la julens budskap synke inn gjennom tanken, refleksjonen, bønn eller gudstjeneste?
Men kanskje skaper og gjenskaper vi disse tradisjonene fordi vi forsøker å gjøre kristendommens viktigste hendelser synlige og forståelige. Når vi henger opp julestjerna minner den oss om bibelhistorien og mirakelet ved Jesu fødsel.
Juletreets symbolikk er kanskje mer skjult for mange. Treet har blitt et kulturelt allemannseie. Men de av oss som henger engler eller stjerner på treet, får påminnelser om det hellige.
Julekrybben har en tydelig og sterk kristen symbolikk. Mens julekybba hvert år kommer på plass på i redaksjonen i Vårt Land, kan jeg med rimelig stor grad av sikkerhet anta at den ikke blir satt opp i kontorene til Human-Etisk Forbund.
[ Juletrepynten skjuler en fortelling av bibelske proporsjoner. ]
Gjenskaping av mirakelet
Men hva gjør disse tradisjonene med oss? Kanskje henter vi dem fram for å gjenskape mirakelet på nytt - hvert eneste år. Det gjør det lettere for oss å fatte en flik av det hellige.
I min puritanske ungdom syntes jeg disse juletradisjonene var overdrevne og unødvendige. Jeg mente julas egentlige innhold forsvant i alle de ytre tradisjonene og mye snurrig symbolikk. På dette punktet er jeg åpenbart blitt mildere med årene. Ikke bare begynte jeg å samle på julekrybber, men jeg begynte også å glede meg over all den optimisme, varme, omsorg og glede som ligger i å stelle i stand disse ritualene. Noen av dem overleveres mellom generasjoner, mens andre forsvinner for å dukke opp i nye varianter. Uansett gir de oss kontinuitet og tilhørighet.
Derfor omfavner jeg de rare og fine juletradisjonene. Både fordi de er dypt menneskelige og fordi de er våre forsøk på å gjenskape og fatte det hellige.
[ Disse julekrybbene har du aldri sett før ]