Håp er ikke optimisme

De unge er mye mindre lykkelige. Forskerne bak Norsk Monitor registrerer et fall i opplevelsen av lykke hos aldersgruppen 15-39 år. Og hovedårsaken finner forskerne i bekymring for framtiden.

Lykke er ikke det samme som håp. Man kan godt være dypt ulykkelig og likevel ha håp. Jeg tror mangel på håp er et mer grunnleggende problem enn mangelen på lykke.

For at vi skal få håp, må vi tro at en annen virkelighet er mulig. Hvis vi ikke tror det, vil den virkeligheten som eksisterer binde oss fast i en pendling mellom pessimisme og optimisme.

—  Erling Rimehaug

Selv om vi alltid har visst at livet er vanskelig og framtiden usikker, har vi fortsatt å føde barn inn i verden. Vi har ment at det tross alt har en verdi å leve og å føre livet videre, selv om det skulle være i motgang og kamp. Nå er det en økende trend av unge som sier de ikke tør å føde barn. Jeg tror det dypest sett ikke handler om usikker framtid, men om manglende håp.

Framskrittstro er ikke håp

Noen reagerer på dystre framtidsutsikter med en grunnleggende pessimisme. Det mest realistiske i møte med slikt som klimakrisen er kanskje å mene at det kommer til å gå galt. Likevel er ikke pessimisme noe godt svar. Pessimismen har ikke rom for håp. Derfor er pessimismen lammende for handling. Og dermed får pessimisten rett. Når vi ikke gjør noe, går det galt.

Troen på framskrittet, på at verden tross alt går ubønnhørlig framover mot det bedre, er på retur. Men håp er ikke det samme som framskrittstro. De som tror på framskrittet, trenger ikke håp. Da regner man med at alt vil bli bedre nærmest av seg selv, og det er ikke nødvendig å håpe.

Optimisme bringer ikke verden framover

Noen satser på optimismen. Steven Pinker er en av dem. Verden blir stadig bedre, hevder han, ut fra noen forholdsvis usikre beregninger av voldsnivået i samfunnet. Men verden er ikke blitt bedre når vi er i stand til å utslette alt liv på jorda med atomkrig eller ødelegge livsvilkårene for millioner av mennesker gjennom klimaendringer.

I møte med klimatrusselen er teknologioptimismen et annet svar. Men teknologien er ikke en naturkraft som kjører sitt eget løp. Teknologi blir ikke til av seg selv ut fra sine egne indre drivkrefter. Vi utvikler den teknologien som samfunnets mektige krefter ønsker skal utvikles. Bare dersom vi innser at utviklingen går i feil retning og legger inn føringer for noe annet, vil det utvikles teknologi som kan bidra.

«Optimister mangler håp fordi de ikke trenger det. Optimister synes alt er bra som det er, derfor bringer de ikke verden framover», skriver litteraturprofessor Terry Eagleton i boken «Hope without optimism».

Håp er tro på at noe annet er mulig

Håp, skriver Eagleton, er mer enn en forventning til framtiden. Det er en aktiv kraft til å forme framtiden. Det er håpet som gjør at vi kan forestille oss en annen framtid.

[ Håp for pessimister ]

For at vi skal få håp, må vi tro at en annen virkelighet er mulig. Hvis vi ikke tror det, vil den virkeligheten som eksisterer binde oss fast i en pendling mellom pessimisme og optimisme. Håpet er heller ikke avhengig av at vi i første omgang lykkes med å få til forandring. Det næres av at vi gjør det vi kan uten å gi opp.

For meg virker det som håpløsheten har best kår i samfunn der man har vært vant til å ha ting under kontroll. I andre deler av verden har man vent seg til å leve med usikkerhet og vanskelige kår. Og likevel lever håpet.

Håp der det synes håpløshet

For noen år siden reiste jeg rundt i de palestinske områdene med et spørsmål på blokken: Hva er det som gir deg håp? Selv hadde jeg blitt overmannet av en følelse av håpløshet over å se hvordan alt utviklet seg til det verre og utsiktene til rettferdighet og fred ble stadig dårligere.

[ Håpsreise i håpløshetens land ]

– Jeg setter mitt håp til menneskets stadige mulighet til forandring, og til kulturens kraft som utrykk for menneskelighet, sa Jonathan Stanczak, en ung jøde som jobbet med et kulturprosjekt for palestinsk ungdom.

– Det som gir meg håp, er å kunne hjelpe andre. Når en gammel mann takker Gud for hjelpen han får, fylles jeg av håp, sa Abed Sawalmeh, en muslimsk sykepleier.

– Det er fellesskapet som gir meg håp. Alle som hjelper og støtter hverandre, viser meg at det fortsatt er håp, svarte den kristne kulturarbeideren Suhair Ghanim.

Håp krever tålmodighet

Et av mine sterkeste inntrykk var fra en landsby nord i Uganda, som nettopp var blitt plyndret av den såkalte Herrens frigjøringhær. De hadde tatt alt, til og med kokekarene. Men innbyggerne sang og danset for oss. Og teksten til sangen var: Hadde ikke Herren vært med oss, hadde det vært ute med oss.

For tre uker siden fylte Jürgen Moltmann 95 år. Jeg fikk anledning til å intervjue ham som kalles «Håpets teolog» i 2018. Han fant håpet da han opplevde å være uten framtid.

[ Moltmanns håp ble født i mørket ]

– Vi lever i en utålmodig tid. Vi kan ikke lenger vente. Men dermed kan vi heller ikke la noe vokse. Håpet, derimot, har tillit til at veksten kommer. Derfor er håpet tålmodig, sa han.

«Jo nærmere jeg kommer døden, jo sterkere venter jeg på den nye begynnelsen. Jeg forventer evig liv og Guds nye kommende verden. Jeg forventer en evig glede i en ny verden der rettferdigheten bor. Og en ny menneskehet som vil leve i fred. Derfor bryr jeg meg humanistisk om menneskene og økologisk om jorden», sa 92-åringen da jeg spurte hva han håpet på.

En slik jordnær tro på at noe nytt kan skapes gjør at håpet kan leve selv når framtidsutsiktene synes dystre.

[ Den gode dommedag ]