Kommentar

Døden er livets tjener

LIVET: Vi kan ikke tenke oss liv uten død. Om nytt liv skal spire fram, må gammelt liv dø.

l

Forrige uke sto i dødens tegn: Vi feiret både Halloween og Allehelgenssøndag. Det er, som Maria Kjos Fonn påpekte i Aftenposten lørdag, to forskjellige måter å forholde seg til døden. Halloween handler om den nifse og makabre døden, som vi delvis ufarliggjør ved å spøke med den. Allehelgensdag dreier seg om døden som sorg, tap og gode minner. Halloween dreier seg om kroppen, Allehelgen om sjelen.

En importert og kommersialisert feiring der vi spøker litt med det skumle og spiser godteri, er lett å avfeie. Men populariteten til skrekkfilmer, vampyrfilmer og voldelige krimhistorier indikerer at her spiller det dypere behov i bakgrunnen. «Den morbide maskeraden er en lek med eksistensielle undertoner», skriver Kjos Fonn.

Liv er forandring. Det som ikke forandrer seg, er ikke levende. Og livet springer fram av døden. Uten høsten er det ingen vår.

—  Erling Rimehaug

I Halloween slipper vi til - riktignok i en spøkefull og kommersiell ramme - en nødvendig påminnelse om noe vi vanligvis prøver å fortrenge: Kroppen vår skal råtne og bli borte. Det er både frastøtende og skremmende. Derfor forsøker vi å forskjønne realiteten.

Døden handler om livet

Tydeligst ser vi det hos noen av de som regisserer sin selvvalgte død. Man prøver å ta kontroll også over døden og gjøre den til noe meningsfullt.

«De virkelige kroppene ville gjøre de lyse, luftige, dødsbejaende fortellingene umulige», skriver Jan Grue i boken «Det var en gang et menneske» om slike regisserte dødsfall.

«Døden handler ikke om døden, den handler om livet. Den handler om hva det vil si å være menneske», sier Grue. Visjonen om en verden uten sykdom, uten skadete mennesker, uten lidelse, oppfatter han som en trussel. For det er en drøm om verden uten slike som ham. Hvis vi skal snakke sant om det å være menneske, så handler det om lidelse og sorg, om smerte og tap. Og om død.

Kan døden være Åndens gjerning?

For livet eksisterer ikke uten døden. Et kjennetegn på liv, er nettopp at det skal dø. Liv er forandring. Det som ikke forandrer seg, er ikke levende. Samtidig er døden forutsetningen for nytt liv. Uten høsten er det ingen vår. Det nye livet kan spire fram fordi det gamle livet døde. Døden er livets tjener.

I trosbekjennelsen sier vi at Den hellige ånd er Livgiveren. Når jeg ser spirene titte opp fra råttent løv om våren, vitner det for meg om Åndens gjerning. Men, har jeg spurt meg, kan vi da si at også døden er Åndens gjerning? Døden er jo den siste fiende, og til slutt skal Gud tilintetgjøre døden, sier Bibelen. Men inntil det har skjedd, finner jeg trøst i at døden er en del av Guds ordning for verden. Uten at jeg dermed vil si at all død er Guds vilje.

Et tilbud om hvile

En kreftcelle er en celle som har fått ødelagt mekanismen som gjør at den dør. Fordi den ikke dør slik som den skulle, blir den til død. Om vi skulle avskaffe døden, ville vi også avskaffe livet.

Derfor er det noe bokstavelig talt livsfjernt ved tanken om å avskaffe aldring og død. Et samfunn der ingen eldes og dør framstår for meg som en skrekkvisjon. Det er dette Karl Ove Knausgård hentyder til når han innleder «Morgenstjernen» med sitatet fra Åpenbaringen: «I de dagene kommer menneskene til å søke døden, men ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra dem.»

«Hun kjører vognen stille frem når det er kveld og vi skal hjem», sier Frans av Assisi om Søster Død i Solsangen. Døden er et tilbud om hvile, om endelig å få fred. At livet aldri skal ta slutt, er ikke noe gode.

Lengselen etter evig liv

Likevel lengter vi etter evig liv. Det er noe i meg som sier at det kan ikke være slutt med døden. Dette universet som er meg, mine minner og erfaringer, mine tanker og mine følelser, det virker så utenkelig at det bare skal forsvinne.

Uansett hva vi tenker om livet etter døden, ønsker vi i det minste å leve videre i barn og barnebarn, i venners minne, i det som står igjen etter oss. Men også det er forgjengelig, underlagt forvandlingens lov. Svært få av oss vil bli husket når hundre år er gått. Om noen tusen år er alle minner borte.

«Å si at det evige liv ikke finnes, er å sette teologien på en avmagringskur som den dør av», sa den danske presten Johannes Møllehave i sin samtale med Erik Bjerager i boken «Det ender godt». Mens han i unge dager mente at evigheten er noe vi opplever her i livet, og at det ikke finnes noe mer enn her og nå, forandret han mening. Uten det evige liv blir kristendommen noe spøkelsesaktig, sa han til Bjerager.

I Guds hender

Likevel er det noe uforståelig ved evig liv. Livets kjennetegn er at det forandrer seg og dør. Hvordan kan skapelsen tenkes når den, slik Paulus sier, ikke lenger er ikledd forgjengelighet? Men dette hører til mysteriet om hva som skjer når tiden ikke lenger finnes. Da finnes heller ikke forandring.

«Jeg gjør meg ikke mange forestillinger om hva som skjer etter min død. Jeg er i Guds hånd. Det er vi alle. Det er nok for meg. Resten er spekulasjon», sa Møllehave. Det synes jeg er klokt sagt.

Fredag skal jeg i begravelse etter en dame på 90 år. Hun døde mens hun sov, et halvt år etter sin ektemann, elsket av barn, barnebarn og oldebarn. Selv i en slik begravelse er sorgen en gjest. Men likevel er det en død vi kan møte med forsoning.

Ikke alle begravelser er slik. Noen dør altfor tidlig. Noen dør på vonde måter. Svein Ellingsen hadde opplevd en slik død. Men nettopp da formulerte han noe som kan sies i alle slags begravelser: «Nå er livet gjemt hos Gud. Ingen er glemt av Gud».

Ikke alle vil stemme i med det. Men uansett kan vi tenke at livet ligger gjemt i døden.


Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar