Sex education

«Mener du at man må være gift for å ha sex? Hva tenker du egentlig om abort?»

15-åringen og jeg hadde sett Netflix-serien Sex Education sammen. Den handler om en videregående skole der alle elevene tilsynelatende har et aktivt sex-liv, abortmotstanderne er fullstendig sprø og halvparten av hovedkarakterene er skeive.

Det kan bli gode samtaler av sånne serier. Ikke bare om selve handlingen, men også om holdninger og verdier. De blir formidlet med mye større kraft i en knallgod serie enn i en hvilken som helst konfirmantbok. Tema vi har snakket om mange ganger før blir plutselig aktuelle igjen.

De gode rådene

De siste ukene har det handlet mye om epleskrotter og andre metaforer som er brukt i forkynnelse og undervisning om sex for unge mennesker. Før helgen endte diskusjonen opp i Dagsnytt atten: Hvordan snakker vi med unge mennesker om sex? Hva forteller metaforene vi bruker om menneskesynet vårt?

Undervisningen har sikkert vært helt håpløs i noen kristne miljøer. Den har skapt skam og usikkerhet. Men det er ikke nødvendigvis det vanligste.

Det sier seg selv: Det er de som har fått de dårligste rådene som reagerer.

Det sier seg selv: Det er de som har fått de dårligste rådene som reagerer. De som har fått gode og trygge råd hører vi ikke om.

For selvsagt finnes det trygge og gode måter å snakke om sex og grenser med unge mennesker på. Og det finnes tusenvis av unge mennesker som er glade for rådene de fikk fra foreldre, konfirmantledere og ungdomsprester. Det er ikke sånn at Bibelen og den kristne etikken skaper skam, mens frihet fra normene er det eneste som gjør deg trygg på deg selv.

Gud er ingen dressør

Ta 15-åringens første spørsmål: Mener du man må være gift for å ha sex? Tusenvis av ungdommer har stilt det samme spørsmålet.

Akkurat som ham, bruker de gjerne spørreordet «må». Må man være gift?

Er det sånn at Gud prøver å tvinge mennesker? Selvfølgelig ikke. Gud er ingen dressør. Gud driver ikke med kadaverdisiplin. Gud er glad i oss. Han vil livet vårt skal bli best mulig. Ikke bare vårt liv, men alles liv. Alt kristendommen sier om sex har det utgangspunktet.

Kanskje er det fortsatt noen som tar utgangspunkt i paragrafer og regler når de snakker med ungdom om sex. Men ingen av mine unger er blitt utsatt for sånt, og de vokste opp i Misjonssambandet.

Derimot snakker mange ungdomsledere åpent og fritt om følelser som lyst og skam, og om ansvar. De snakker om hvor bra sex kan være, men også om hvor lei seg man kan bli. De snakker om å ta på alvor det faktum at samleie potensielt kan føre til graviditet. Og om de ønsker at deres egne barn skal vokse opp med eller uten foreldre som er glade i hverandre.

Gud er ingen dressør. Gud driver ikke med kadaverdisiplin.

Det er mulig noen vil mene at dette er kristen skremselspropaganda. At det å heie på at barn har foreldre som er glade i hverandre er en nedvurdering av det å vokse opp uten to foreldre. Eller at det er gammeldags å snakke om muligheten for graviditet – «vi har jo så gode prevensjonsmetoder i våre dager».

I så fall er jeg uenig. 17 prosent av alle svangerskap i Norge endte faktisk med abort i 2020. Det hører forresten også med: At også et foster er elsket av Gud. At man ikke tar ansvaret sitt på alvor hvis man tenker at «hvis det går galt kan hun jo bare ta abort».

Verdier folk deler

Du trenger ikke advare med at «vår far i himlen ser, alt som her på jorden skjer» for å formidle Bibelens seksualetikk. Tusenvis av kristne foreldre, ungdomspastorer og konfirmantledere er enige i det. De har ikke formidlet en liste med regler eller trusler om å ende opp som en oppspist frukt.

De har formidlet etikk i form av grunnleggende verdier. Verdier som det ofte viser seg at mennesker flest deler, enten de tror veldig mye på kristendommen eller bare litt.

Er det noe som har slått meg er det nemlig det: Mennesker flest reagerer instinktivt negativt på detaljerte regelverk. Særlig hvis de ikke har fulgt dem selv.

Derimot er de positive til verdiene som ligger i bunnen. De fleste har som ideal å finne den livslange kjærligheten. Når de ser tilbake er det ikke utroskapen eller de tallrike sexpartnerne som har gjort livet verdt å leve.

Behovet for skikkelig undervisning

Debatten om epleskrotter og andre metaforer handler egentlig om noe helt annet: Hvilket bilde av Gud og livet vi formidler.

Formidler vi en petimeter-Gud som står klar til å gjøre livet vårt kjipt hvis vi bommer? Formidler vi at seksuelle synder er skitnere enn andre synder? Signaliserer vi at det er noen regler for gutter og andre regler for jenter, og dermed et kvinnesyn som absolutt ikke er bibelsk?

Noen ganger gjør vi kanskje det, og da er det bare sunt at det blir kritisert. Men sånne debatter må aldri få oss til å slutte å formidle at Gud vil at vi skal være ansvarlige, gode mennesker på alle områder i livet. Også når det kommer til sex. Det er faktisk behov for skikkelig kristen forkynnelse om dette. Ikke bare for unge.

Du skulle tro man var kommet over fobien for kristne verdier, vi lever tross alt i 2021.

Mange henter verdiene sine fra serier som Sex Education i stedet. Jeg sier ikke at serien formidler normløshet. Den formidler mange gode verdier, men bommer fullstendig på andre områder fordi den er så opptatt av å distansere seg fra kristen etikk.

Sånn er det generelt i samfunnet også. Du skulle tro man var kommet over fobien for kristne verdier, vi lever tross alt i 2021. Men neida, kirken skal absolutt ikke komme her og gi råd om hvordan vi skal leve.

Heldigvis er det mange bra folk i kirken som gjør det likevel.