Kommentar

La elevene få be på skolen

UNG TRO: Urovekkende mange unge mennesker vil helst ha et samfunn fritt for religion. Det bør få alarmbjellene til å ringe for de nesten 4,4 millioner nordmennene som er medlem av et tros- og livssynssamfunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ingen hijab på jobb. Ingen misjonering i gatene. Ingen bønnesamlinger på skolen. Ingen religiøse møter i offentlige sammenhenger. Et helt livssynsnøytralt samfunn. Det er idealsamfunnet mange unge nordmenn ønsker seg.

«Fordekt nøytralitet», har MF-professor Sturla Stålsett tidligere kalt forsøket på å gjøre det ikke-religiøse til en norm. Selv om det nå er mer enn et tiår siden han ledet utvalget som la fram NOU-en Det livssynsåpne samfunn, er det mye som tyder på at vi ikke er kommet noe nærmere enn det vi var et livssynsåpent samfunn den gang.

Vil ikke ha bønnesamlinger

Det er fortsatt lite rom for å kunne leve ut troa si i det offentlige rom, og dersom den yngre generasjonen får bestemme, kan det se ut til at rommet skal bli enda mindre.

Ifølge religionsforsker Pål Kjetil Botvar vil mange unge i Norge ha et samfunn helt fritt for religion. Det baserer han blant annet på en undersøkelse blant 1.000 18-åringer i videregående skole i Oslo-området fra 2015. Botvar sa tidligere denne uka at han tror funnene ikke ville sett særlig annerledes ut i dag.

Forskerne ble overrasket over hvor skeptiske ungdommene i vår mangfoldige hovedstad var til ulike religiøse uttrykk. For eksempel var 42 prosent imot at elever skal ha mulighet til å ha bønnesamlinger i friminuttene. Dersom disse 42 prosentene skulle få viljen sin, ville det bety en dramatisk innskrenking av religionsfriheten slik vi kjenner den.

Tør ikke snakke om tro

Undersøkelsene har denne uka fått ny aktualitet når Iman Meskini, kjent fra TV-serien Skam, sammen med Ida Shirazi nå starter podkasten Har du trua? for Aftenposten. I et intervju i Vårt Land forteller Meskini at hun gjennom sine fem år som åpent religiøs person i offentligheten har fått flere henvendelser fra folk som har hatt behov for å snakke om tro med henne.

Innsenderne har vært alt fra kristne troende som ikke tør å fortelle at de tror på Gud til vennene sine, til konvertitter som har vært i sin nye religion i flere år uten å fortelle det til familien sin. Hun nevner også at hun har hatt kontakt med ungdommer som har følt seg presset til å gjøre ting som religionen deres ikke tillater, for så å angre på det.

Det er urovekkende.

Det er forskjell på konverteringsterapi og forbønn

—  Elise Kruse, religionsredaktør

«Nøytrale» ateister

Samfunnet flere norske unge ser ut til å ønske seg kan på mange måter minne om det franske. I Frankrike har bruk av religiøse tegn i skolen vært forbudt siden 2004. Her er det laïcité- eller sekularitetsprinsippet som gjelder – religion hører ikke hjemme i det offentlige rom. Etter drapet på den franske læreren Samuel Paty i fjor, var det flere som trakk linjer mellom sekularitetsprinsippet og franske muslimers opplevelse av utenforskap.

I Norge har myndighetene i større grad vært opptatt av at det offentlige rom skal være livssynsåpent og ikke nøytralt, slik den nevnte NOU-en blant annet var med på å legge grunnlaget for. Men mye tyder på at det fortsatt er en vei å gå dit.

Det er storsamfunnets ansvar å unngå at de mange misoppfatningene om religion og tro som finnes der ute får gro fast.

—  Elise Kruse

Barn og unge i Norge i dag vokser heldigvis opp i en virkelighet der de skal få velge selv. Religion skal for alle del ikke påtvinges. Men hos mange familier skal det kanskje helst ikke prates om i det hele tatt. Slik oppdras svært mange barn og unge i dag i praksis til å bli ateister.

Det er selvsagt helt greit. Men det som klusser det hele til, er at mange voksne fremstiller ateisme som at det ikke er en trosposisjon, i motsetning til å bli oppdratt som muslim eller kristen. Helt ukritisk blir det å vokse opp uten en tro ansett som å vokse opp «nøytralt».

Det er noe ureflektert over holdningen til hvor sekulære vi er blitt, sa prest Sunniva Gylver i en samtale med Vårt Land tidligere i år. Hun blir ukentlig spurt om hvordan hun kan tro på Gud, men hun hører aldri noen spørre om hvordan man kan la være å tro på Gud. Det er på ingen måte overraskende, men like så fullt talende.

Et felles ansvar

Meskini og Shirazi vil normalisere det å snakke om tro og religion blant unge. For akkurat nå er normalen en helt annen.

Men de to modige kvinnene kan ikke bære det ansvaret alene. Det er storsamfunnets ansvar å unngå at de mange misoppfatningene om religion og tro som finnes der ute får gro fast. Det er storsamfunnets ansvar at ikke berøringsangsten og utenforskapet får vokse seg større og større, til vi til slutt blir helt fremmede for hverandre.

For det er forskjell på konverteringsterapi og forbønn. Akkurat som det er forskjell på kvinneundertrykkelse og å velge å gå med hijab. Og som det er forskjell på å ville kvitte seg med religion, og å utfordre religion.

Ikke minst er det forskjell på et livssynsnøytralt og et livssynsåpent samfunn. Og for å oppnå det siste kan vi ikke utradere religiøse uttrykk fra offentligheten – vi må tvert imot gi dem plass.

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet som journalist siden 2012, og har to bachelorgrader, i journalistikk og sammenliknende politikk, i tillegg til en mastergrad i menneskerettigheter med spesielt fokus på religionsfrihet.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar