Kristendommen på mine skuldre

For et nåtidsmenneske er det rart å tenke på at kristendommen en gang var den selvsagte livsanskuelsen i samfunnet. Fortsatt er riktignok en del mennesker kristne ved osmose, de har helt organisk tatt opp i seg den religionen som finnes rundt dem, og har hatt lite arbeid med å bestemme og ombestemme seg. Men for veldig mange er spørsmålet om å være eller ikke være en kristen en ganske stor sak.

Du blir ikke kristen i Norge uten å tenke selv.

—  Åste Dokka

Du blir ikke kristen i Norge uten å tenke selv. Den enkelte skal komme til rette med en hel del spørsmål om seg selv og om verden, og det krever et ikke ubetydelig intellektuelt og emosjonelt arbeid. Det involverer identitet og fellesskap og ofte å ta stilling til betente spørsmål. Man må også tåle å være litt annerledes enn den hegemoniske normaliteten, ja, en provokasjon i enkeltes øyne.

Risiko

Å være kristen kan ha store effekter på hverdagslivet, hvem vi omgås, hva vi gjør på søndager (og mandager og onsdager og alle andre tider), hva slags kulturuttrykk vi velger oss, hvilke idealer vi strekker oss etter og så videre. Kort sagt er det å identifisere seg som kristen i dag sjelden en bagatell. En god del står på spill og investeringen kan være høy. Det er alltid risiko for å falle ned på den andre sida.

Det handler om hvilke normer som er så selvsagte at du ikke trenger å tilslutte deg dem for at de skal gjelde for deg.

Slik kan det umulig ha vært før, tenker jeg ofte. Det kan ikke ha vært slik at enhver norsk borger i for eksempel 1750 stod i denne kampen og at det endte med at 98 prosent havna på den smale sti. Det kan ikke ha vært like krevende å lande som kristen som det er i dag. Tvert imot var det den gang antakelig fritenkerne som måtte slite hardest for å nå fram til sine konklusjoner. Og hvorfor? Det handler selvsagt om hvilken kultur som er rådende og hvilke normer som er så selvsagte at de ikke trenger at du tilslutter deg dem for at de skal gjelde for deg.

Individ og kollektiv

For før var kristendommen i større grad en kollektiv bevegelse. Med det mener jeg ikke at det ikke var individet som var kristent – det var det, spesielt med pietismens framvekst. Jeg mener heller ikke at vi i dag ikke har en fellesskapsorientert kristendom. Men fortids-individet var omgitt av en helt annen samling individer enn vi er i dag, en annen kultur.

[ «Oslo-veljarar er ikkje som andre veljarar» ]

Det menneskelige fellesskapet bestod nesten utelukkende av kristne, og sanger og talemåter, teologi, referanser og normer utgjorde en allestedsnærværende kristendom. Den lufta vi puster i har en tendens til å påvirke kroppen vår. Lufta var kristen, kristendommen var noe alle hadde felles. Mye kan sies om det, men det lot folk i større grad bære hverandres eksistensielle byrder.

Én ting er å ha en havn å reise ut fra. En annen ting er å ikke vite hvor man kommer fra.

Tapet av en felleskultur

De fleste av oss erkjenner at det er store fordeler ved en større åpenhet for det meste. Like fullt savner mange selve felleskulturen, om man har religiøse tilbøyeligheter eller ikke. For noen gir det savnet seg utslag i en dragning mot det kollektive, mot de største bevegelsene vi har. For vi har behov for store perspektiver og lange linjer, både bakover og framover i historien, for å gi mening til våre korte liv. Nåtids-ånden gir lite kulturell og historisk forankring. Mangelen på tilknytningen til steder, bygninger, dialekter, slekt og fortellinger kan gjøre folk hjemløse i sin søken etter mening. Én ting er å ha en havn å reise ut fra. En annen ting er å ikke vite hvor man kommer fra i det hele tatt.

[ Magnus Takvam: Min mors liv var både vakkert og stygt ]

Men vi kan melde oss inn i verdens eller landets største kirke, den raskest voksende religionen, organisasjonen med den stolteste historien, med den mest lysende framtidsvisjonen, og likevel ikke gå inn i en kollektivitet. For valget om å slutte seg til de andre vil alltid være et individuelt valg, ikke et resultat av en kollektiv kultur. Og det kollektive er jo nettopp å ikke trenge å ta så mange individuelle valg, slippe å skape seg selv på nytt fra scratch. Det er, på godt og vondt, å adoptere en livsverden som er så selvsagt at det nesten ikke er mentalt mulig å tenke utenfor den.

Tuben og kaviaren

I dag er kristendommen ett av flere mulige valg, og for mange en utenkelig mulighet. Det er umulig å dytte kaviaren tilbake i tuben: Den kollektive kristne kulturen kommer ikke igjen. Hvordan skal vi da orientere oss?

Én mulighet er å se til de første kristne. De begynte som tolv navngitte individer, skal vi tro evangeliene. Deretter spredte kristendommen seg fra munn til munn. Ett etter ett individ tilsluttet seg den nye troen, på tross av samfunnet, familien og datidas selvsagtheter. Dermed er vi kanskje tilbake til utgangspunktet og den kristne historien er i ferd med å bite seg selv i halen. Det kan skape motløshet. Men på den andre sida kan vi si: Kristenheten har vært her før. Og det gikk riktig så bra.

[ Anmeldelse: Sigvart Dagsland er mer ufiltrert enn noen gang ]