Kristendommen på mine skuldre
Når det er opp til individet å tilslutte seg det kollektive.
KOLLEKTIV: I dag er kristendommen ett av flere mulige valg, og for mange en utenkelig mulighet. Det er umulig å dytte kaviaren tilbake i tuben: Den kollektive kristne kulturen kommer ikke igjen, skriver kommentator Åste Dokka. Illustrasjon: Lars Aurtande
Lars Aurtande
For et nåtidsmenneske er det rart å tenke på at kristendommen en gang var den selvsagte livsanskuelsen i samfunnet. Fortsatt er riktignok en del mennesker kristne ved osmose, de har helt organisk tatt opp i seg den religionen som finnes rundt dem, og har hatt lite arbeid med å bestemme og ombestemme seg. Men for veldig mange er spørsmålet om å være eller ikke være en kristen en ganske stor sak.
Du blir ikke kristen i Norge uten å tenke selv. Den enkelte skal komme til rette med en hel del spørsmål om seg selv og om verden, og det krever et ikke ubetydelig intellektuelt og emosjonelt arbeid. Det involverer identitet og fellesskap og ofte å ta stilling til betente spørsmål. Man må også tåle å være litt annerledes enn den hegemoniske normaliteten, ja, en provokasjon i enkeltes øyne.
Risiko
Bestill abonnement her
KJØP
