Kommentar

God mobilisering var ikke nok

KrF mobiliserte godt i sluttspurten, men falt likevel under sperregrensen. Nå stilles det betimelige spørsmålet om KrF er blitt for konservativt for norsk kristenhet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

KrF-veteranen Torhild Bransdal fra Vennesla er ingen raddis. Hun står midt i partiet. Derfor må det være sterkt at hun stiller dette spørsmålet: «Blir KrF sin politikk for konservativ for det moderne samfunnet?». Hun ber om en grundig debatt: «Vi har vært gjennom et dramatisk veivalg der vi mistet mange. Og så kan det hende kristenheten i Norge har forandret seg mer enn KrF har». Veteranen Bransdal er ikke den eneste som stiller dette spørsmålet. Det gjør nå mange i KrFs rekker. En av dem som ønsker fornyelse er Ida Lindtveit Røse.

Mobiliserte godt

Aller først til årets valgkamp: KrF fikk til en vellykket mobilisering de siste ukene før valget. Som Vårt Land har omtalt, gjorde partiet et grep som løftet dem relativt mye i sluttspurten. De mobiliserte frikirkelige ledere og var til stede på kristne sommerstevner, med et alvorstungt budskap om at KrF kunne falle under sperregrensen.

Dette ga effekt: På flere av de siste målingene vippet KrF over sperregrensen i sluttspurten. Mobiliseringen løftet partiet fra nederst på 3-tallet til 3,8. Internt i KrF får Kjell Ingolf Ropstad og generalsekretær Geir Morten Nilsen rettmessig ros for mobiliseringen.

Hvorfor manglet partiet da noen få tusen stemmer på selve valgdagen?

KrF valgte å satse på «grunnfjellet» på sør- og vestlandet. Men så glemte de at KrF ikke bare hadde ett, men flere grunnfjell, både på sørvestlandet og landet rundt.

—  Berit Aalborg, politisk redaktør

For liten velgergruppe

Hovedgrunnen til at mobiliseringen ikke holdt i mål, er den haltende målgruppe-analysen som lå bak. KrFs sentrale ledd har ikke sett helheten godt nok. De har rettet hele innsatsen mot en målgruppe som ikke er stor nok til å løfte partiet over sperregrensen.

Dersom KrFs strateger hadde tatt innover seg valgforskernes klare tall og analyser kunne de laget en bredere strategi. Flere valgforskere har pekt på at de måtte få tilbake en god andel av dem som forsvant i tiden etter sidevalget, for å komme over sperregrensen. Det er her KrFs valgkamp sviktet. Ropstad prioriterte ikke denne gruppen.

Den sviktende målgruppe-analysen ble underbygget av det faktum at KrF så ut til å være «fullmobilisert» på flere målinger. Det betyr at svært få av de gamle velgerne luktet på partiet i ukene før valget. KrF ga ikke sine tidligere velgere grunn til å forbli i «kanskje-gruppen». Slik kunne de ikke hankes inn på slutten. De hadde forlatt partiet helt. Derfor falt partiet under sperregrensen.

Trolig hjalp det heller ikke at Ropstad fikk den mye omtalte «gutterom-saken» de siste ukene. Selv om deler av grunnfjellet likevel holdt fast ved KrF, ledet det ikke flere velgere til partiet.

«Rød-blå-analyse» blir for enkelt

Sidevalget i 2018 blir pekt på som den viktigste grunnen til at flere «røde» forlot KrF. Dette stemmer for en del. Men analysen er altfor enkel. Mange av de «røde» ble i partiet en god stund etter sidevalget, og ga det en sjanse. Dersom KrF hadde greid å holde på alle de «røde» tillitsvalgte og velgerne som forble lenge i partiet, tyder mye på at KrF fortsatt ville vært over sperregrensen, slik de maktet ved kommune- og fylkestingsvalget i 2019.

KrFs evaluering vil ha nytte av å se på begrunnelsen til de som forlot partiet i alle månedene etter sidevalget. Flere av dem hoppet av fordi de mente partiet beveget seg i en mer kristenkonservativ retning. Andre mente partiet var blitt mer høyreorientert etter sidevalget. De opplevde at ledelsen ikke maktet å ivareta den gamle balansen som sentrumsparti.

Rent konkret pekte svært mange på Ropstads angrep på miljøbevegelsen. Andre pekte på strategien for sentrale ansettelser i KrFs sekretariat fra miljøet rundt avisa Dagen. Noen så seg lei på Ropstads gjentatte angrep på Ap – mens derimot Frp fikk gå fri. Et sentralt tema for mange var det økte fokuset på innstramninger i abortloven etter Ropstads abortforhandling med Erna Solberg. Det samme gjelder Ropstads håndtering av homopolitikken og Pride. Internt i KrF har det vært svært ulike syn på disse sakene i en årrekke.

Abortsaken

Abortsaken skulle komme til å prege valgkampen. Etter SVs landsmøte i vår var det flere som mente at partiets vedtak om selvbestemt abort til uke 22 var en «gavepakke» til KrF» i valgkampen. Mange i KrFs randsone synes SV gikk for langt, og at de ikke ivaretok fosterets økende rettsvern. Det kunne blitt en mobiliseringssak for KrF. Men gjennom valgkampen ble abortsaken en tapersak for KrF. Ropstad greide ikke å gjøre rede for hvor KrF sto, og han greide ikke å mobilisere nye velgere som støttet KrF i kampen mot en liberalisering av abortloven.

Nå skal ikke Ropstad ha skylden for dette alene. Partiet gjorde et vedtak som satte ham i en vanskelig situasjon. Men da KrF hadde landsmøte noen uker etter SV, gjorde han lite for å rigge partiets vedtak slik at det var mulig å mobilisere motstanderne av liberalisering. Svært mange av dem som KrF kunne mobilisert ønsket å stå fast på uke 12. Men disse holdt seg unna partiet fordi KrF framsto som et parti som først og fremst ville reversere dagens abortlov. Det ble for fundamentalistisk for mange som i utgangspunktet har sympatier i KrFs retning.

KrF-ere misliker Frp

Selvsagt hadde også sidevalget en effekt på KrFs fall under sperregrensen. Dagens KrF-ledelse har totalt undervurdert sine velgeres antipati mot Frp. Både som regjeringspartner og samarbeidspartner.

Vårt Land skrev i 2018 at hele 78 prosent av KrFs velgere fra stortingsvalget i 2017 mislikte Frp. Det viste den store Medborgerundersøkelsen. Antipatien var langt sterkere enn for partier som SV og Ap. Tallet for dem som mislikte Frp «svært mye» var 28 prosent. Det tilsvarende tallet for SV var 15 prosent.

Glemte deler av grunnfjellet

Det var ingen «hokuspokus» som sendte KrF under sperregrensen. KrFs ledelse la ikke øret i bakken og lyttet til det velgere mente i stor nok grad. De valgte å satse på «grunnfjellet» på sør- og vestlandet. Men så glemte de at KrF ikke bare hadde ett, men flere grunnfjell, både på sørvestlandet og landet rundt.

Vårt Land gjør oppmerksom på at en gammel og ikke-rettet versjon kom på trykk i papir fredag 17. september. Det beklager vi. Den er nå rettet opp på nett.


Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar