Kommentar

– Norges Kristne råd kan stanse et mirakel

Skal man bli anerkjent som fullverdige Guds barn, må man gjøre seg skikkelig fortjent, sa Jesus. Eller nei. Det var visst Norges Kristne Råd som sa det.

«Han er en fryktelig mann, denne Anker-Goli!»

Salven kom fra en sykepleier i slutten av 30-årene. Hun sto på kjøkkenet og brettet tøy hjemme hos oss. Jeg var 11–12 år gammel, mor hadde nylig fått barn nummer 13, og sykepleieren, en nær venn av familien, hadde kommet innom for å hjelpe til. Vi gjorde ofte det i BCC: hjalp hverandre. Vi måtte holde sammen.

Jeg hadde funnet boken Sekter i søkelyset, av Sofus Anker-Goli. De fleste bøkene som sto fremme hadde jeg lest ut. Når far ikke var hjemme gikk jeg på skattejakt på hemmelige plasser. For eksempel hadde jeg lært alt jeg kunne om sex av NOAS praktiske familiebok bind 2, den lå gjemt bak sirlig brettet sengetøy på øverste hylle i skapet på mors og fars soverom. Boken om de farlige sektene fant jeg under noen vattepper i et kott.

Der, på side 107, fant jeg det som gjorde meg så urolig. Kapitlet om oss, «Smith-vennene». Ordene ga meg en knyttneve i mellomgulvet.

«Besnærende ... ubibelsk og falsk ... oppnår splittelse ... overtalende og innsmigrende ... sektvesen ... En åndsmakt, men ikke av det gode ... Påvirkning fra noe så heslig som spiritismen ... sørgelig avvei».

Hvem er Anker-Goli? spurte jeg sykepleieren da jeg kom ned.

Hun hadde lest så mye at hun kunne snakke med far om vanskelige, åndelige tema. Nå forklarte hun meg nøyaktig hvem Anker-Goli var: En som ville oss vondt.

Skeptisk til kristne

Det var mange som ville oss vondt, det visste jeg jo. Det var derfor «smithevenn» var et skjellsord på skolen. Det var derfor noen av lærerne var nedlatende, enkelte direkte fiendtlige.

Jo eldre jeg ble, jo bedre la jeg merke til det. De som stilte meg til veggs med vanskelige spørsmål om familiens tro var gjerne kristne selv. En av dem som stadig hakket på meg i andres påhør var en kontorsjef i 60-årene. Han var lokal leder i Misjonssambandet. Jeg var 16 og nyansatt kontorbud. Da han døde ble han kalt «heidersmann» i nekrologen. Det var han sikkert også. Men ikke mot meg.

Forfatteren av Sekter i søkelyset var forresten en av høvdingene i Indremisjonen på Vestlandet. Det er egentlig ikke så relevant, for det finnes ganske mange angrep av samme typen, skrevet av kristne ledere uten vilje til å forstå.

Det ble en del av identiteten min å være skeptisk til andre kristne. Jeg var ikke alene om det i BCC. Senere, da jeg meldte meg ut, tok jeg et oppgjør med denne skepsisen og kalte det «forakt» og «nedlatenhet» – et typisk «sekt-kjennetegn». Men da jeg ble enda mer voksen, skjønte jeg at jeg ikke først og fremst hadde vært skeptisk. Jeg hadde vært utrygg. Så utrygg som man gjerne blir hvis man går gjennom livets viktigste år med en grunnleggende følelse av utenforskap.

Jeg tror ikke styret i Norges Kristne Råd er klar over hvilket mirakel de står i fare for å stanse.

Derfor var mine helter BCCs ledere. Elias Aslaksen, for eksempel, som hadde hamlet opp med prester og prelater så de ble tause som østers. «Det var kraft, det», kunne vi si og le rått når vi sto og pratet sammen etter søndagsmøtet. Eller Sigurd Bratlie, som sablet ned «de religiøse» i bøkene sine. Skredder av yrke, men skarp i hjernen som en professor. Når vi var sammen – «vennene» – var det ingen tvil om hvem som var på vinnerlaget.

Jeg tror ærlig talt ikke at styret i Norges Kristne Råd er klar over hvilket mirakel som er i ferd med å skje når dette trossamfunnet nå anerkjenner andre kristne som søsken i troen. Når de graver kritisk i sin egen fortid. Når ledere bruker all ledig fritid på å lese seg opp på andres teologi, for å kunne jobbe seriøst med sin egen. Når de tar det viktigste økumeniske skrittet på 110 år: Søker om medlemskap i Norges Kristne Råd.

Styret i Norges Kristne Råd anbefaler rådsmøtet å svare nei. Jeg tror ikke de er klar over hvilket mirakel de står i fare for å stanse.

Dialog var for pyser

Hvor kom dette utenforskapet i BCC fra? For ikke å si denne skarpe retorikken mot dem man egentlig burde alliere seg med? Jeg fant mange av svarene da jeg som 19-åring begynte å lese kirkehistorie. Det begynte med bøker jeg fant i bokhyllene til mine nye venner i Pinsebevegelsen og «De frie venner». Etter hvert visste jeg hva jeg skulle lete etter på loppemarked og antikvariat.

Jeg leste Frem til urkristendommen. Pinsevekkelsen gjennom 50 år, av Martin Ski. Jeg leste Asbjørn Froholts biografi om «De frie venners» grunnlegger, Erik Andersen Nordquelle (som for øvrig var den som døpte BCCs grunnlegger). Jeg leste Nils Block-Hoells avhandling om Pinsebevegelsen, og Ivar Welles Kirkehistorie i 3 bind. Jeg leste pamfletter og oppbyggelige blad som var så gamle at de nesten falt fra hverandre.

Og jo mer jeg leste, jo mer gikk det opp for meg at det ekskluderende språket jeg var oppvokst med i BCC ikke hadde vært enestående. Det hadde vært normalen. Ikke bare mellom Smiths venner og resten av kristenheten, men mellom ganske mange bevegelser.

Dette var bevegelser som var blitt til gjennom kamp. Hundre år før BCC ble til, skaffet Hans Nielsen Hauge seg flere fiender enn han hadde behøvd ved å hudflette geistligheten. Han angret visst senere, men anklagene mot prestene fortsatte i bedehusbevegelsen. Under vekkelsene på Sør- og Vestlandet var det ofte full krig mellom kirken og de vakte.

Om det var aldri så berettiget: Fortidens kirkeledere var like drøye som dagens troll på sosiale medier.

Samme retorikk ble brukt i de nye frikirkelige bevegelsene som etter hvert ble til Pinsebevegelsen, «De frie venner» og «Smiths venner». Pinsebevegelsens grunnlegger kalte den nevnte Erik Andersen Nordquelle, for «villfaren» og «lurt av djævelen selv».

Sistnevnte kvitterte med å kalle Thomas Ball Barrats tilhengere for «sektmakere» som «springer omkring i de troendes forsamlinger og præker uavladelig om aandsdøpte, ilddøpte, pintsedøpte osv», noe han oppsummerer som «rør og væv», før han konkluderer med at dørene bør stenges for dem.

Går vi noen hundre år lenger tilbake i tid, ser vi at Luther selv brukte sterke ukvemsord om papister, gjendøpere og andre. Fordømmelsene finnes fortsatt i de lutherske bekjennelsesskriftene. Om det var aldri så berettiget: Fortidens kirkeledere var like drøye som dagens troll på sosiale medier.

Nye toner – for noen

Økumenikk på tvers av konfesjoner er noe ganske nytt nytt i kirkehistorien. Kanskje først på 1970- og 80-tallet begynte fri- og lavkirkeligheten for alvor å prøve å forstå kristne de var uenige med, omtale dem med respekt og ta dem opp i beste mening.

Men min egen menighet, BCC, ble ikke omfattet av denne velviljen. Det sier seg selv: Når man skal arrangere fellesmøter inviterer man ikke uten videre «vranglærerne».

Man kan selvsagt anklage BCC for ikke å ta initiativ til dialog, men denne anklagen kan like gjerne rettes mot de trossamfunnene som nå utgjør Norges Kristne Råd. Hvilke initiativ tok de?

I BCC hadde vi et enklere svar på avvisningen: De andre forkynte ikke evangeliet klart nok. For så vidt en helt vanlig beskyldning fra retninger som legger stor vekt på personlig gudsfrykt. Les Bonhoeffers bok Lydighetens vei. Les Erling Utnems bok Der det nye livet lever. Les hundrevis av andre bøker om fromhet og et hellig liv, så finner du like mange anklager mot en «sløv og søvndysset» kristenhet som BCC har levert.

Poenget er ikke at Norges Kristne Råd skal la være å si meningen sin til dem. Poenget er at de skal gjøre det som kristne søsken.

Det finnes selvsagt ting i BCCs fortid å ta tak i. Kultur som nødvendigvis måtte utvikles i et trossamfunn som ble isolert fra de impulsene man ble skapt av. Kultur som fremdeles sitter i veggene, og i minnene til både nåværende og tidligere medlemmer.

Men når nye ledere i BCC begynner å riste i denne kulturen, starter en ny retning fra innsiden, tar det modige initiativet som Kirke-Norge egentlig burde tatt for lenge siden: inviterer seg selv inn i fellesskapet, da får de høre fra Kirke-Norge at de ikke er klare. Kanskje kan medlemskap vurderes om noen år – hvis de legger seg enda litt flatere enn kirkene på innsiden gjorde da de hadde lignende utfordringer.

Kanskje får BCC bli med om to år, eller om fire, eller om seks, hvis de blir enda mer like dem – de som som trengte et århundre på å utvikle seg bare litt mer enn BCC har utviklet seg på rekordtid

Er styret i Norges Kristne Råd klar over hvordan dette høres ut i ørene til medlemmene i BCC? Er de klar over hva en slik beskjed kan gjøre med den videre retningen til denne bevegelsen? Ikke fordi ledelsen bestemmer det, men fordi magefølelsen bestemmer det: «Har vi ikke opplevd lignende avvisning før?»

Dersom rådsmøtet i Norges Kristne Råd mot alle odds sier ja til BCCs søknad om medlemskap, er ikke poenget at de skal la være å si meningen sin til dem. De skal ikke slutte å påvirke, slutte å ha forventninger til dem.

Poenget er at de skal gjøre det som kristne søsken. Til kristne søsken. På samme linje.

Ikke ovenfra og ned.

Det er det økumenisk fellesskap handler om.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar