Terrorkrig ga terror

En tirsdag for tjue år siden var vi akkurat i ferd med å legge siste hånd på avisen, der stortingsvalget dagen før var hovedsaken. Da ble plutselig valgsendingen avbrutt av bilder fra USA. Vantro så vi fly som krasjet inn i en skyskraper. Noe langt viktigere enn et norsk stortingsvalg hadde skjedd - en hendelse som skulle forandre verden.

Det var et sjokk å se USA angrepet i hjertet på denne måten. Og da George W. Bush kalte verden til krig mot terroren, opplevde vi det som riktig å stille opp.

Krigen mot terror skapte mer terror, ikke mindre. Det går en linje fra 11. september til 22. juli.

—  Erling Rimehaug

Nå er krigen endelig slutt. Den sluttet der den begynte: I Afghanistan. Akkurat som da krigen begynte styrer Taliban landet, og al Qaeda holder fortsatt til der. I tillegg er terrorgruppa IS kommet til. Krigen sluttet som den begynte med tap av amerikanske liv.

Kritikken mot Joe Biden er sterk, særlig fra de som i sin tid ivret mest for den. Men det er også en bredere kritikk, mot Vesten i det hele. Vi har ikke lenger utholdenhet og mot til å kjempe for våre verdier, hevdes det. Men ville krigen blitt vunnet om vi satte inn mer militærmakt og fortsatte enda noen tiår?

Krig mot land og regjeringer.

Terror kan bekjempes på mange måter. Krigen mot terror var en helt spesiell utgave. Det var «en krig mot de som eksporterer terrorisme, og mot de regjeringer som støtter og gir dem beskyttelse», som president George W. Bush formulerte det. Ved å ta militær kontroll med landene som angivelig var opphav til terroren, skulle det tas et oppgjør - et endelig oppgjør, sa presidenten.

Det begynte altså med Afghanistan, der Osama bin Laden og al Qaeda holdt til. Taliban hadde ikke noe direkte med terrorangrepet å gjøre. De hadde forsøkt å få bin Laden til å avstå fra angrep på USA. Men USA stolte ikke på at de ville jage terroristene ut, og valgte derfor å også angripe Taliban og drive dem fra makten.

[ – Mange land går i «terror-fellen» ]

Ondskapens akse

USA fikk støtte fra en bred koalisjon i angrepene på Afghanistan. Men fortsettelsen av krigen mot terror ble mer omstridt. President Bush lanserte i 2002 begrepet «ondskapens akse», som besto av Iran, Irak og Nord-Korea. Iran sto utvilsomt bak terror, i alle fall mot Israel og andre USA-allierte. Men Saddam Hussein i Irak var ingen terror-eksportør, og regimet i Nord-Korea terroriserte mest sin egen befolkning.

Pakistan, det landet der Taliban hadde oppstått, der Osama bin Laden fikk skjul, og der jihadister fra Afghanistan kunne trekke seg tilbake og skaffe seg våpen, ble derimot behandlet som en nær alliert av USA. Og Saudi-Arabia, der de fleste 11. september-angriperne kom fra, og som flommet verden over med salafistpredikanter, sto øverst på USAs venneliste i Midtøsten.

Men USA fortsatte med å invadere Irak, og Saddam Hussein ble styrtet. Både i Afghanistan og Irak oppsto et tomrom etter de styrtede regimene. USA og de allierte ble nødt til å prøve å bygge opp en fungerende stat. Det skulle vise seg vanskelig. Selv om mye bra ble gjort på grasrota, ble det ødelagt av et udemokratisk, korrupt og ineffektivt styre på toppen.

Ikke fred med okkupasjon

Det ble ikke fred. En okkupasjonsmakt blir aldri populær. De sto for brutale handlinger og begikk overgrep, særlig i Irak. Stadig flere fikk noe å hevne. Taliban reiste seg igjen og erobret tilbake landsbygda. I Irak oppsto den islamske staten blant misnøyde medarbeidere av Saddam. Krigshandlinger og terror ble en del av hverdagen. Sivilbefolkningen ble rammet. Særlig gikk det ut over minoriteter, som hazarer, jezidier og kristne

Krig mot muslimer?

«Islam lærer barmhjertighet og fred», sa Georg W. Bush da krigen mot terror ble lansert. Det skulle ikke være en krig mot muslimer og islam, men alle godviljens folk mot de som sto for ondskap og terror.

Men det verdens muslimer så, var hvordan deres brødre måtte lide for Vestens krig. Det ble effektivt utnyttet i propaganda fra islamistiske grupperinger, som framstilte det som Vesten hadde gått til krig mot islam.

11. september hadde dessuten forandret stemningen mot muslimer i vestlige land. Muslimer opplevde seg mistenkeliggjort og satt utenfor. Muslimske ungdommer, slik som de norske ungdommene Demian Vitanza beskriver i boken «Dette livet eller det neste», fant identitet og fellesskap i islam, og meldte seg så til tjeneste som fremmedkrigere.

Fra 11. september til 22. juli

Andre ville føre krigen tilbake til Europa. De muslimske terroraksjonene i europeiske storbyer bidro til å skape mer frykt for muslimer. Anti-muslimske stemninger og organisasjoner fikk vind i seilene. Og så fikk vi en ny terrorisme: Den høyre-ekstreme. Det går en linje fra 11. september til 22. juli.

Vi har kommet til veis ende med å bekjempe terror med storstilte militæraksjoner. Allerede Barack Obama innså det. Han ville erstatte invasjon og okkupasjon med målrettede aksjoner mot konkrete mål, som oftest fra luften. Nå har Biden fullført denne omleggingen.

Kampen mot terror fortsetter

Krigen mot terror er derfor ikke slutt, den bare fortsetter i mindre skala. Men vi vil aldri kunne utrydde terrorismen med militære midler. Vi kan aldri ta alle terrorister. Luftangrep dreper ofte uskyldige, som de sju barna som ble drept i det siste amerikanske angrepet i Kabul. Spesialstyrker på oppdrag risikerer alltid å bli dratt inn i lokale konflikter vi ikke forstår.

Den møysommelige kampen for å fjerne grobunnen for terrorisme i fattigdom, håpløshet og uforsonlig ideologi er mindre spektakulær. Men nå kan vi kanskje konsentrere oss mer om den.

[ Emil André Erstad: 22.juli-bileta vi aldri får sjå ]