Selv ikke Solberg tror vel innerst inne at hun skal få fire nye år som regjeringssjef etter valget om en uke. Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva hun vil tenke den dagen hun må slukke lyset på kontoret, men vil anta at et snev av lettelse vil blandes inn i den beske smaken av valgnederlag. Men hun kan også være stolt for jobben hun har gjort. Og uavhengig av om man støtter hennes politiske veivalg, vil Solbergs lederskap gå inn i historiebøkene med mer enn et godkjentstempel.
De som har fulgt Solberg tettest disse åtte årene, forteller om en ekstrem energi. Hun blir aldri så sliten som medarbeiderne. Når de sovner på flyet på vei hjem fra et maraton, leser hun en offentlig utredning. Hun er skjerpet, har en ekstrem kapasitet. Husker tall og rapporter, ser sammenhenger og klekker ut løsninger. Hun har også håndtert to ekstreme kriser. Først oljeprisfall og arbeidsledighetsboom i 2014 og så en altoppslukende pandemi. Og midt imellom dette, har det vært nok av interne kriser å ta av.
[ Har du sjekket hvilken velgertype du er? Her er Vårt Lands verdi-valgomat. ]
Sterkt kort
Hun er rasjonell, robust og pragmatisk. Fire år til med med Erna Solberg som Norges fremste politiske leder, kunne nok mange sett for seg, rett og slett fordi Solberg er den hun er. Hun styrer med stødig hånd. Dette har også vært Høyres sterkeste kort i valgkampene som har vært disse åtte årene.

Men 18 måneder med nasjonal krise har tatt på, selv for Erna. Hun sklir oftere enn før ut i angrep fremfor stoisk ro, og har mistet litt av sin suverenitet.
Fire år til med med Erna Solberg som Norges fremste politiske leder, kunne nok mange sett for seg, rett og slett fordi Solberg er den hun er.
— Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør
Likevel har jeg lenge vært mektig imponert over Solberg som kriseleder. Det er ikke uten grunn at Norge fortsatt scorer maksimalt på tillitsundersøkelser, at vi er på vaksinetoppen og at folk har forholdt seg til myndighetenes råd. Den konsistente kommunikasjonen fra Solberg har bidratt til dette. Ja, kanskje det er den absolutt viktigste enkeltfaktoren. Helhetlig sett blir tabben med sushifest på Geilo bare et parentes, som i den store sammenhengen kun bidrar til å gjøre Solberg menneskelig.
Ikke visjonær
Likevel er det lite som tyder på at Solbergs regjeringsprosjekt får fornyet tillit fra velgerne. Det handler om at hennes politiske prosjekt ikke er ønsket videreført av et flertall av befolkningen. Og hun er heller ikke like suveren, men viser flere tegn på at det holder nå.
Det gir rom for litt refleksjon over hva som vil stå igjen etter Solbergs periode. Hva slags lederrolle har hun utviklet? Hun er ikke en visjonær leder som får oss til å bli begeistret. Nei, hun står for et pragmatisk, faktabasert lederskap, med en touch av bergensk ironi og strategisk finesse. Dessuten har hun skapt en lederrolle der hierarkiene er bygget ned, der samarbeid er verktøyet og der andre ta rom og får ansvar – også når det stormer. Med andre ord: Hun er en moderne leder.
[ Hun tok imot de afghanske barna på Gardermoen. – Blir desperat for å gjøre det best mulig. ]
Genuin i likestillingskampen
Som kvinnelig toppolitiker fikk hun sin andel hets og usaklig fokus på utseende, klær og væremåte i begynnelsen av sin karriere. Hun kan ikke beskyldes for å ha sjarmert seg til topproller, det er naturlig autoritet og dyktighet som har ført henne til landets fremste tillitsverv. Og selv om hennes nærmeste medarbeidere roser henne for omsorgsevner og empati, er det ikke hennes fremste karaktertrekk i offentligheten – og godt er det. For rommet som kvinner har hatt til å utvikle og utfolde sitt lederskap, har tidligere vært trangt. Forventningene har vært annerledes enn de menn ofte har møtt.
Det er blitt forventet at vi skal stå for et mykere lederskap, mer følelsesorientert. Kvinnelige sjefer blir dessuten tolket som strikte og ufølsomme, der menn med samme adferd blir oppfattet som tydelige. Nå er dette rommet langt romsligere. Vi kan være strenge, tøffe og autoritative uten å bli beskyldt for å være «menn i dameklær», slik mange kvinnelige toppledere tidligere fikk høre. Erna Solberg har bidratt til å utvide spillerommet.
I mange år var dessuten likestilling nærmest forbeholdt venstresiden i politikken. Slik er det ikke lenger. Erna Solbergs engasjement for et likestilt samfunn, er helt genuint. Det var den saken som førte henne inn i politikken, og hun har vist at kampen for likestilling og mangfold ikke handler om du er på rød eller blå side, men om du reelt sett erkjenner at det finnes strukturelle forskjeller som gir ulike muligheter.
Vil få nye roller
Det er mange minner fra Solberg-perioden om internt bråk, opposisjonen har gitt ramsalt og noen ganger berettiget kritikk for at Solberg ikke har vært tøff nok i klypa særlig mot Frp-statsråder i fri dressur. Selv har jeg kritisert henne for utydelig grenseoppgang og mener hennes standardfrase i kritiske øyeblikk – «jeg ville ikke brukt akkurat de ordene» – ikke har vært bra nok som merkesteiner i møte med rå populisme fra høyrevingen i hennes samarbeidsprosjekt. Men også her har Solbergs romslighet vært interessant. Det er dessuten god lederskap å ta kritikk i enerom, mens man deler rosen ut offentlig.
Det er lite sannsynlig at Erna Solberg blir sittende som opposisjonspolitiker på Stortinget i fire år, selv om hun er listetopp for Høyre i Hordaland og selvsagt vil få en sentral rolle der. Men det vil være en nedtur for henne, og mulighetene finnes der ute: Hun har opparbeidet seg stor autoritet internasjonalt også, og vil helt sikkert bli bedt om å løse lederoppgaver for verdenssamfunnet de neste årene.