En av de beste tingene med sommerferie, er at jeg har mer tid til å lese. I sommer gjøv jeg ivrig løs på en klassiker som lenge har stått på lista mi. Det er Herman Melvilles Moby Dick fra 1851. Da sommerferien var over, hadde jeg lest 367 sider. Det er knepent over halvveis.
Mange bøker er som paranøtter: Veldig trøblete å få av skallet på, men gode inni. Problemet er bare at verden er full av lettknekte hasselnøtter. Og ikke minst fettglinsende peanøtter med salt på. Uten skall.
— Åste Dokka
Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har brukt på å lese så langt. Eller hvor mange timer jeg har brukt til å sitte med boka i fanget og ikke lese om den hvite hvalen og alt den drar med seg inn i romanen. Hvor mange poster jeg har likt på Facebook framfor å dra meg videre gjennom sidene. Det tok kort tid før jeg slutta å slå opp engelske gloser. Ganske raskt lot jeg være å lese en setning om igjen hvis jeg ikke helt fikk grepet om hva som skjedde. Og jeg vet nå ting om narhvalen og knølhvalen jeg virkelig ikke gidder å vite. Jeg, som aldri sovner på dagtid utenom når jeg er syk, har klart å sovne fire ganger under lesinga av Moby Dick.
Hasselnøtter
Mange bøker er som paranøtter: Veldig trøblete å få av skallet på, men gode inni. Problemet er bare at verden er full av lettknekte hasselnøtter også. For ikke å snakke om fettglinsende peanøtter med salt på. Uten skall.
For et strev det kan være å lese. For en gevinst også, tror jeg, håper jeg. Jeg vet at jeg ikke må lese Moby Dick, men jeg vil lese Moby Dick. Eller vil jeg? Parallelt med mitt eget strev og min egen mulige gevinst, foregikk en helt annen sommerlesing i samme rom: Min sjuårings kamp med og mot bokstavene i Donald Duck junior.
[ – Dette er et samfunn der alle tror. Og tror du på Gud, tror du på satan. ]
I løpet av det siste året har hun lært seg alle bokstavene, og husker dem ofte. Hun staver seg fram på melkekartonger og skilt, observerer søsken og foreldre lese bøker, aviser og blader. Derfor pakket jeg noen Donald-hefter oppi pappkofferten hennes før vi dro hjemmefra: Tida for å finne lysten i å koble ord til setninger og setninger til handlinger er nå, tenkte mor. Og mor fikk rett! Jeg tok henne på fanget, fant en passende lang historie om Ole, Dole og Doffen, og dyttet henne forsiktig i gang.
Kunnskapsfjellet
Det er et under når tegn forstås. De svarte små strekene forvandles til lyder, lydene blir ord, og ordene åpenbarer verdener, verdener som eksisterer langt borte, for lenge siden eller ikke i det hele tatt. Lesinga inviterer oss inn i andre dimensjoner.
Det underet tar jeg vanligvis ganske lett på, i og med at det for de fleste voksne er blitt en dagligdags vane å tyde bokstaver. Men sjuåringen er ikke det grann blasert. Hver gang hun hadde lest det som stod i en snakkeboble, hoppet hun ut på gulvet og dramatiserte replikken med stor innlevelse. Hun klarte ikke å holde historien inni seg. Ordene fylte henne og måtte få komme ut igjen i pur begeistring for mirakelet. Tenk at jeg kan få disse strekene til å gjøre slikt!
[ Melding: «Gjert Nygårdshaug veit kva han gjer» ]
Ved foten av kunnskapsfjellet står barna og aner ikke hvor uendelig mange skritt det er på veien oppover. De skal være i skolesystemet i minst tretten år til, lære og lære, streve og streve. Hadde de ant hva som lå foran dem, hadde de aldri orket. De kan ikke telle sidene i Moby Dick og vite hvor kort de er kommet – heldigvis.
Hvorfor lese?
Jeg som står noen års gange lenger oppe i lia, vet mer om den omkringliggende geografien. Jeg vet at jeg har gått langt, men at jeg aldri kommer til å nå fram. Jeg kan henfalle til motløshet: Selv om jeg hadde brukt resten av min levetid på å lese, ville tusen skatter fortsatt vært uoppdaget idet jeg leste min alderdoms siste side. Ofte blir jeg derfor hektisk, og skynder meg fra én bok til den neste. Jeg leser én bok av en forfatter og gleder meg når den ikke treffer meg så godt, da kan jeg la være å lese de andre hun har skrevet. Men hvor er egentlig gevinsten da? Hvorfor leser jeg egentlig?
[ Klassikeren skildrer sorg minutt for minutt. Nå finnes den på norsk. ]
Jeg har tatt pause fra Moby Dick nå. Jeg har i stedet tatt meg tid til noe jeg sjelden gjør: Jeg leser et par bøker om igjen, J.D. Salingers kortromaner om familien Glass. Jeg husket nemlig at jeg nøt å være i Salingers rom. At han åpner en følsomhet mot livet som er sjelden for meg. At han ser menneskene sine med en enorm kjærlighet, på tross av at han også ser deres feil og mangler. Å, hvilken glede.
Jeg fikk mannen min til å lese en av dem, han trakk på skuldrene. Dette var jo helt greit, men hvorfor liker du det så godt?
Fiksjon og sannhet
Det er vanskelig for meg å svare. Like vanskelig som å svare på hvorfor jeg leser bøker i det hele tatt, eller mer spesifikt, hvorfor jeg leser Moby Dick. I en episode av podcasten How to fail sier den Nobelpris-vinnende forfatteren Kashuo Ishiguro at han de siste åra har tvilt på om han egentlig bidrar med noe godt i verden. I en tid der fakta har blitt nedvurdert og emosjonene har stjålet kjensgjerningenes argumentative kraft, hva skal vi med fiksjon?
Kampen for at sannhet skal være sannhet kan ikke innebære at vi må redusere verden til et sett kjensgjerninger.
— Åste Dokka
Jeg kan ikke gi noe godt svar. Jeg er også bekymra for hvordan vi velger å forholde oss til verden, hvordan vi diskuterer og hva som går for gyldig. Vi trenger sårt å enes om noen sentrale sannheter, men romaner er oppspinn. På 1800-tallet ble det regnet som bortkastet og frivolt å lese dem. Like fullt vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten. Sakprosa er vel og bra. Men den poesien som gjennomstrømmer hele tilværelsen, for å parafrasere Salinger, kan sakprosaen ikke yte rettferdighet. Poesien forsvinner om den kun skal beskrives nøkternt og saklig.
[ Thor Haavik: Hvilke spor setter våre liv? ]
For det handler jo nettopp om skjønnhet og nytelsen av den. Om å lukkes inn i andre verdener. Som på tross av at de ikke eksisterer, ser ut til å si noe sant om den verden jeg selv bebor. Kampen for at sannhet skal være sannhet kan ikke innebære at vi må redusere verden til et sett kjensgjerninger. Like mye handler det om å se lyset som skinner rundt alt det skapte. Like mye handler det om å begeistret stå på hyttegulvet og rope de fortryllende ordene saft suse! etter at nok et leseunder har funnet sted.
