Kommentar

Jihadismen etter Afghanistan

Islamister: Talibans triumf i Afghanistan har gitt jihadister over hele verden en solid vitamininnsprøyting. Det kan øke risikoen for spredning av militant islamisme og terror.

t

For andre gang på drøye 30 år har islamistiske opprørere i Afghanistan klart å drive ut en global supermakt. Først ble Sovjetunionen kastet ut etter nær ti års okkupasjon i 1989. Så da USA denne måneden fikk en ydmykende avslutning på nesten 20 år med tungt militært nærvær. For Taliban og den militante, ytterliggående islamismen er det en triumf av historiske dimensjoner.

Religiøs overbevisning er bare en del av rekrutteringsgrunnlaget til disse bevegelsene, som i stor grad søker næring fra misnøye med vanstyre, fattigdom, korrupsjon og undertrykking.

—  Geir Ove Fonn

Jubel og kakefest

Det utløste derfor jubel en rekke steder i den muslimske verden da Talibans seier over «vestlig imperialisme» var et faktum i Afghanistan. Det var kakeutdeling i den islamistokkuperte Idlib-provinsen i Syria, tre dagers feiring i det al-Shab-kontrollerte sørlige Somalia, og fra den palestinske Hamas-ledelsen fikk Taliban varme gratulasjoner.

Men selv om Talibans væpnede maktovertakelse er en vitaminpille for mange militante islamister, er det langt fram til videre erobring og kontroll av landområder for bevegelser som vil styre verden ut fra sin religiøst ytterliggående koranfortolkning.

Selv etter at Den islamske staten (IS) til verdens forbauselse la under seg en stor del av Eufrat-dalen i Syria og det nordvestlige Irak i 2014, og etablerte sitt såkalte kalifat, ble det aldri noen levedyktig «statsdannelse». Det tok tre år med vanstyre før de var nedkjempet av vestlige og lokale krefter, en illustrasjon på hvor vanskelig islamistbevegelser har for å skape den økonomiske utvikling og de myndighetsstrukturer som trengs for å skaffe bred oppslutning i befolkningen.

Brorskapets vekst og fall

Etter den arabiske våren i 2011 vokste riktig nok forhåpningene om islamistisk makt i regionen, men også Det muslimske brorskapets demokratiske maktperiode i Egypt ble kortvarig. Det skyldtes både brorskapets eget vanstyre, og det militære maktapparatets aktive undergraving av regjeringen og president Mohamed Morsi.

I Tunisia har derimot det moderate Ennahda-partiet hatt betydelig velgerstøtte og sittet lange perioder i regjering, etter at de var en førende kraft bak den demokratiske revolusjonen i 2011. Nå er imidlertid partiet blitt offer for president Kais Saleds maktkonsentrasjon, der han 25. juli sparket statsministeren og suspenderte nasjonalforsamlingen, men Ennahda var allerede svekket etter å ha mistet mye av sin tidligere popularitet.

I Tyrkia har det moderate islamistiske AKP-partiet sittet med regjeringsmakt i snart 20 år, men president Recep Tayyip Erdogan har de siste årene ført landet og partiet i en stadig mer autoritær retning. Det har skadet handel, økonomi og menneskerettigheter, og svekket Tyrkias globale innflytelse og forbilde som islamiststyrt stat.

Feilslått terrorkrig

Den eksplisitt voldelige islamismen, med terror som et av sine virkemidler, har vist seg vanskelig å bekjempe, selv 20 år etter at 11. september-angrepet utløste ordren fra USAs president George W. Bush om global krig mot terror.

Intervensjonene i Afghanistan, Irak og Libya endte alle med enorme kostnader og store militære og sivile tap, uten at islamistisk terror på noen måte er nedkjempet. Håpet er at det nye Taliban-styret i Afghanistan denne gang har liten interesse av å beskytte jihadistiske terrorister, helt avhengige som de er av fortsatt vestlig bistand. De er dessuten erkefiende av Den islamske statens avdeling i landet, som har påtatt seg ansvaret for forrige ukes voldsomme terrorangrep i Kabul.

Herjer i afrikanske land

I Asia finnes det væpnede islamistiske bevegelser også i Thailand, Malaysia, Indonesia, Filippinene og i Kashmir, men enda mer vold og ustabilitet skaper jihadister i Afrika. Det er nå en kraftig minkende fransk og internasjonal interesse for å holde oppe den militære kampen mot seiglivede militante islamister i Mali og andre land i Sahel-regionen. Og selv etter 15 års internasjonal innsats har det ikke lykkes å knekke de al-Qaida-affilierte islamistene i al-Shabaab i Somalia.

Al-Shabaab kjemper for global muslimsk enhet, og har utført betydelige terrorangrep også i Kenya og Tanzania. I det nordlige Nigeria har de sekteriske og ekstremt voldelige islamistene Boko Haram i årevis terrorisert befolkning og myndighetsmål, med angrep også i Kamerun, Niger og Tsjad. De siste par årene har dessuten Mosambik blitt utsatt for et voldelig jihadistopprør, i den underprivilegerte Cabo Delgado-provinsen.

Rekrutterer på misnøye

Militær motmakt for å knuse militante jihadistgrupper har altså vist seg temmelig mislykket. Religiøs overbevisning er bare en del av rekrutteringsgrunnlaget til disse bevegelsene, som i stor grad søker næring fra misnøye med vanstyre, korrupsjon, undertrykking og manglende økonomiske muligheter for de som vokser opp i disse områdene.

En tiltakende klimaoppvarming, med økt risiko for tørke og sult i allerede marginaliserte og svakt utviklede områder, kombinert med en negativ global demokratisk utvikling de siste årene, svekker forhåpningene om at militant fundamentalisme skal opphøre som trussel. Å gi fattige mennesker muligheter og framtidshåp krever stater som makter å utvikle økonomi, grunnleggende tjenestetilbud, rettssikkerhet og stabile myndighetsstrukturer – prosesser som det tar mange årtier å utvikle.

Militant og intolerant islamisme er uansett ikke svaret, selv om noen av disse bevegelsene faktisk har klart å levere fattigfolk bedre sosiale tjenester enn landenes egne myndigheter. For desperate unge menn kan likevel fellesskapet og betalingen som væpnet jihadist være mer fristende, og gi mer håp, enn utsiktene til et liv i slum og fornedrelse.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar