Svikefull trygghet

«Slutten for norsk trygghet» var tittelen på kommentaren jeg i all hast skrev om ettermiddagen 22. juli 2011. Det føltes riktig da. Og for noen var den dagen slutten på tryggheten. Som samfunn er vi litt mer på vakt, og kanskje er det derfor samfunnsdebatten er blitt mer hatsk. Men i det store og hele er Norge fortsatt en trygghetens oase.

Det sier mye om hvor trygt samfunnet vårt er at spenningssøkende ungdom må ty til ekstremsport for å slippe ut av trygghetens tvangstrøye.

Tryggheten og frykten under

Jeg husker ennå da jeg fløy inn til Fornebu fra Gulfkrigen i 1991 og under meg så fjorden med øyer, små hus og båter, og jeg tenkte: «Utrolig at dette faktisk finnes. At en slik fredens idyll er virkelighet.» Det er noe anelsesløst selvsagt over vår norske trygghet.

Denne sommeren har jeg lest Stefan Zweigs bok «Verden av i går», som kom ut i 1942 og handler om den verden han opplevde hadde gått under. «Vi mente vi så en ny morgenrøde. I virkeligheten var det lysskjæret fra den kommende verdensbrannen», skriver han om sin ungdom i Wien før 1914.

Det trekkes ofte paralleller mellom vår tid og mellomkrigstiden. Men jeg ble slått av den selvfølgelige tryggheten som preget tiden omkring århundreskiftet i Wien. Unge Stefan og hans kamerater var plaget av hvor forutsigbart og trygt alt var. De fant utløp for fantasien i romantiske dikt.

Men man måtte tydeligvis ha en fiende å rette ulmende frykt mot. Dette var årene da Wien fikk en antisemittisk borgermester og jødehatende ungdomsgrupper marsjerte og sang. Det angikk unge Zweig forunderlig lite, selv om han var jøde. Familien hans hørte til det øvre borgerskapet i Wien, og de følte seg hevet over antisemittismens grovhet. De kunne ikke tro at slikt ville vinne fram.

[ For 16 år siden gikk Haavar i kloster. Nå forlater han klosteret for kjærligheten til Dina (34) ]

Endelig skjedde det noe

Verre var det for østjødene, som i disse årene flyktet til Wien fra forfølgelse i Russland og Polen. Disse flyktningene tjente som skremsel for antisemittene. De ble framstilt som en usivilisert horde som truet folk. Samtidig kunne man skremme med at jødene konspirerte om å ta makten.

Da østerrikske soldater marsjerte ut i krigen i 1914, var begeistringen stor. Endelig skjedde det noe stort. At krigen skulle rokke ved samfunnets grunnleggende trygghet, var det ingen som tenkte seg.

Fire år senere vender Zweig tilbake fra Sveits, der han som aktiv krigsmotstander har oppholdt seg. På grensen blir toget stanset for å slippe fram et annet tog. Det viser seg å være keiserfamilien som drar i landflyktighet. Det gamle keiserriket er ikke mer og Wien er hovedstad i et lite stykke land på konkursens rand.

Og det var bare begynnelsen på katastrofen. For i nederlaget fant den østerrikske korporalen Adolf Hitler grobunn for sin voldelige revansje – og for en atskillig mer effektiv og dødelig antisemittisme.

[ Erling Rimehaug: Når terrorister kaller seg kristne ]

Grunnen kan svikte

Vi vet alle at tryggheten kan være svikefull. Grunnen under tilværelsen kan bokstavelig talt svikte. Det som nettopp har skjedd i Tyskland vekker minner om det som skjedde i Gjerdrum. En bombe kan smelle. En terrorist kan spre død. Men slikt hører likevel til unntakene. Vi regner ikke med at det skal skje oss.

«Det er så vanskelig for oss mennesker å akseptere det som truer vanene våre og dagliglivet. Det gjør at vi ofte reagerer for sent,» sier den norske etterretningsoffiseren Kjetil Anders Hatlebrekke, som har skrevet bok om hvordan man kan advare samfunnet mot farer som truer.

Jeg liker ikke forandring, og der er jeg trolig typisk. Bare se hva våre politiske partier lover foran valget. Er det ikke trygghet det stort sett handler om? Noen lover fortsatt stø kurs, andre vil justere kursen for å skape større trygghet. Å skape utrygghet er ingen valgvinner.

Redde for forandring

I det 19. århundres Wien så man ingen signaler om kommende forandring. Man forventet fortsatt vekst og velstand, fortsatt teknologiske nyvinninger som gjorde livet bedre. Det var uro i provinsene på Balkan, og det var noen små hatefulle grupper som fryktet en jødisk konspirasjon. Men ellers var det få signaler om katastrofen som var på vei.

Vi får derimot stadige signaler om at større forandringer er i vente. Branner er USA og Sibir og flom i Tyskland er sommerens eksempler. Pandemien har lært oss at tilværelsen kan forandre seg raskere og mer drastisk enn vi hadde tenkt oss. Framskrittsoptimismen fra 150 år siden virker naiv. Vi er redde for at forandring er til det verre.

Men kanskje vi skulle slutte å frykte forandring? Kanskje det er slik at tryggheten nettopp ligger i vår evne til å forandre oss? Det tryggeste er ikke å fortsette som før.

[ Prester som pilser: – Alkoholen kan hjelpe sjelesorgen ]

Vi har en evne til forandring

Stefan Zweig skrev boken i den mørkeste tiden av andre verdenskrig. Nazismen så ut til å seire, dens sanne ansikt i jødeutryddelsene var blitt tydelig. Han skrev om en verden som hadde gått under. For ham var det slutten.

Men det var ikke slutten. Ondskapen ble nedkjempet. En ny verdensorden ble skapt. Det kom en ny periode med frihet, trygghet og velstand for stadig fler.

Når det virkelig røyner på, er vi mennesker i stand til å gjøre det som trengs. Det ligger store muligheter i oss. Vi har en enestående evne til forandring. Det er den som kan gi oss framtidshåp.